5. november 1957

Herr Finn Grodal.

Har lest Deres bok med stor glede og interesse. For meg er denne bok den største som er kommet i mine hender.

Jeg er født og oppvokst på landet, og er den yngste i barneflokken, med seks eldre søstre. Min oppvekst og familieforhold vil jeg ikke her komme inn på. Men sikkert er det, at en gang trodde jeg at jeg var den eneste i verden som følte slik. Noe som også er omtalt i boka.

Har aldri hatt noen fast forbindelse med likesinnede. Bunnløs ensomhet, fortvilelse og sjølforakt. En krig i mitt indre, med tanke om egenutslettelse. En bønn i det stille, at jeg måtte bli som andre. Jeg hatet meg sjøl og hele samfunnet. Det var ingen jeg kunne betro meg til som kunne forstå hva jeg led.

Tilslutt holdt jeg ikke ut å gå hjemme. Tross gård og grunn (som det heter). Men å reise fra seg selv har ennå ikke lykkes. Var heldig og fikk pleierstilling ved et psykiatrisk sykehus. De psykiatriske forelesningene og stellet med pasientene fant jeg meget interessant. Har vært ved forskjellig sinnssykehus siden. Her har jeg sett pasienter i bunnløs fortvilelse, med de samme følelser. Alt hadde ramlet sammen for dem. Og ellers mange triste skjebner. Et vennlig ord med ømhet, og en kjærlig omtanke for deres pleie.

Nu visste jeg at mange hadde det mye verre enn jeg. Dette yrket har holdt meg oppe tross nattevåking og mye slit. Men ensomheten melder seg bestandig. Det er kamerater av ens egen natur jeg savner.

Etter at jeg har lest Deres bok, ser jeg lysere på mine problemer. I boka tales det om en organisasjon. Jeg kjenner ikke til noe slikt her i byen. Jeg gjør nu mitt første skritt til å løse mig fra den snare som har bundet meg i mange år.

Mitt problem er å komme i forbindelse med likesinnede pr. korrespondanse. Med greie, ærlige kamerater, f.eks. med foto-utveksling. Jeg er 41 år. Jeg ønsker korrespondanse helst med noen yngre — eller på samme alder. Jeg er glad i musikk og friluftsliv.

Nå er jeg fullt oppmerksom på at slikt er vanskelig. Slik som det ennå ligger an. Men det er som noe usynlig driver meg til å skrive alt dette om meg selv.

Som bevis på at jeg er noenlunde bra kar i samfunnet, vedlegger jeg en av mine attestavskrifter, som snarest må bli tilintetgjort.

Med hele min fulle tillit til Dem, tegner jeg mitt navn og adresse i håp om svar.

Ærbødigst

Kristian T.