27. januar. 1958

Til Finn Grodal,

Først vil jeg få takke for boken De har utgitt. De forstår nok hvor godt det gjør å få lese om disse ting for en som har kjempet i mange år i ensomhet. Jeg ble klar over min stilling ganske tidlig i pubertetsalderen, ca. 12–13 år gammel. Jeg tenkte da at det eneste saliggjørende måtte bli å leve seksuelt avholdende. Men da jeg i 23-årsalderen kom ut i verden og blodet begynte å strømme fortere i årene, ble det en uutholdelig lidelse for meg. Jeg ga etter for onani, som etter hvert mer og mer har gått over til å foregå med fantasiobjekter. Jeg er nå 30 år og har ikke truffet følelsesfeller. Men jeg ser det slik nå at en venn ville bety meget for meg, altså en følelsesvenn.

Og for å være helt ærlig, i flere år har jeg gått og håpet på et "møte-under". Jeg har ikke betrodd meg til noen og kommer ikke til å gjøre det. Jeg streber etter å gjøre det som er godt og rett her i livet. Jeg står ikke tilsluttet noen steder, føler likesom at jeg faller utenom rammen overalt.

Jeg finner fornøyelse i radio, litteratur, musikk, kino osv., men dette ikke å ha noen å snakke med om sine interesser, alltid måtte gå alene på kino osv., blir enerverende i lengden. Jeg har godt arbeid – er lærer og trives godt med det. Arbeidet opptar meg mye. Yrket har jeg ikke valgt med noen hensikt, heldigvis. Barn opptar meg slett ikke på den måten. Jeg har en beskjeden heterofil omgangskrets. Er typisk ensom, som De forstår.

Jeg har lest mye i Deres bok allerede, og det er som å ha fått en venn i huset. Der kjenner man seg selv igjen. Et par ting vil jeg bringe på bane her:

1. De går inn for at man skal betro seg. Det vil jeg ikke. Jeg er redd for at en venn vil få det ondt på mine vegne.
2. En ting som har plaget meg mye, er alt gifteprat man blir bombardert med. Dette tror jeg vil være en vanlig lidelse for oss som føler annerledes.

Jeg savner en venn å snakke med. En som er likedan, så det kunne bli fortrolighet. Jeg er derfor interessert i å høre om Det Norske Forbundet av 1948, og likeledes om det blad som er utgitt. Som De forstår, øyner jeg likesom her en vei ut av ensomheten.

Jeg vil til slutt igjen få takke for boken De har skrevet. Jeg håper De vil svare meg. Det vil bety mye for meg. Dette at jeg for første gang i mitt liv kan skrive og betro meg til noen som føler likedan, er stort. Jeg sier på forhånd takk for det svar De måtte ha til meg!

Beste hilsener
Klaus F.