Brev 1

24. september 1958

Herr Finn Grodal,

For første gang i mitt liv kjenner jeg en frihet som tidligere har vært meg fremmed, en frihet som får hjertet mitt til å banke raskere, en frihet som åpner vinduene på vidt gap og gir meg muligheten til å skrive til et menneske som deler samme seksuelle kjærlighetsorientering som meg selv. Jeg har alltid måttet bære denne egenarten alene, i dyp frykt for at noen skulle oppdage det.

I går mottok jeg boken din fra Aschehougs forlag, og jeg har allerede nesten slukt den. Det gjorde meg godt, ikke bare fordi jeg fikk lov til å skrive til deg, men også fordi jeg ofte i boken møtte uttrykket "vi homofiler". For første gang følte jeg meg som en del av et fellesskap, og at det finnes flere som føler som jeg. At det faktisk finnes et "vi" for oss også.

Som du forstår, er jeg til tross for mine 57 år lite bevandret i dette spesielle feltet. Kan du gi meg noen råd om hvordan jeg kan finne kontakt med andre? Jeg ville være deg evig takknemlig.

Hjertelige hilsener, Din hengivne, Stig L.

Jeg har nå søkt medlemskap i RFSL og håper gjennom det å komme i kontakt med noen som samsvarer med mine ønsker.

Jeg skal være i Oslo fra lørdag 26. oktober til mandag 28. oktober. Jeg skal bo på Grand Hotel og er ledig lørdag fram til kl. 17:00. Det ville være hyggelig om du ville ringe meg.

Jeg takker igjen for din vennlighet i å besvare brevet mitt og sender de hjerteligste hilsener.

Stig L.

Finn Grodal kommenterer:

RFSL, Riksförbundet för sexuellt likaberättigande, er den homofile foreningen i Sverige. (Jeg hadde gitt ham adressen deres i mitt svar på hans første brev.)

Jeg møtte ham den lørdagsettermiddagen, og vi hadde en samtale på et par timer. Han virket akkurat like enkel, nøktern, solid og redelig som brevet hans gir inntrykk av. Det mest interessante han fortalte om seg selv, var den tydelige sammenhengen han så mellom forholdet til sin far i barndommen og hans spesielle smak som homofil. Faren hans var en vennlig, men streng og nøktern mann. Det var aldri fysisk kontakt mellom far og sønn; gutten fikk aldri kjærtegn fra sin far og ble aldri tatt på fanget. Han husket hvor mye han misunte andre gutter som fikk oppleve denne naturlige kontakten med sin far, noe han selv ble nektet.

Dette savnet preget senere hans erotiske lengsler; hans fantasibilde av en partner hadde alltid vært en betydelig eldre mann, en som kunne ta seg av ham og være en farsfigur. Den likeverdige vennen han håpet å finne i dag, burde helst være mellom 60 og 70 år gammel, altså rundt 10 år eldre enn ham selv.

I hans siste brev til meg, datert 26. august 1958, fremgår det at han også følte en direkte seksuell tiltrekning til sin far. Han omtaler det som sitt "omvendte Ødipus-kompleks":

"Rent seksuelt hadde jeg en stor kjærlighet til min far, som også alltid har vært forbilde for mitt ideal av en partner. (Som du forstår, fikk denne kjærligheten ingen fysiske konsekvenser. Den eksisterte kun i fantasien min.) Mine venner har jeg, naturlig nok, alltid funnet blant eldre menn."