13.
Hans K.
Dato: 27. desember 1958
Jeg skammer meg nesten over den beskjedne gaven jeg sendte deg. Jeg sendte den uten noen baktanke, det må du tro meg på.
Brev 1
København, 27. desember 1958.
Kjære Finn Grodal,
Min inderlige takk for brevet ditt, som rørte meg dypt. Jeg håper du ikke vil avvise denne lille nyttårshilsenen min.
Jeg er fortsatt arbeidsløs. Jeg søker med all min kraft, men har ennå ikke funnet noe, og må klare meg på de 54 kronene jeg får i uka. Du vet nok selv hvordan det er – så lenge man har penger, har man venner, men den dagen pengene er borte, forsvinner vennene også. Av mine fattige midler hadde jeg spart opp nok til å glede min aller kjæreste venn J. med 50 sigaretter. Han er inne til militærtjeneste og fikk ikke permisjon i julen, men tror du han sendte meg så mye som et enkelt julekort? Julekvelden, som skulle ha vært en gledens kveld, ble i stedet til en kveld der jeg satt og gråt.
Jeg vil avslutte brevet med å ønske deg et riktig godt nyttår og alt det beste for deg i det kommende året.
Din hengivne,
Hans K.
Finn Grodal kommenterer:
Samtidig sendte han meg en liten gave – et askebeger med bilde av "Den lille havfruen". Som takk sendte jeg ham et eksemplar av boken min – jeg visste jo at han ikke hadde råd til å kjøpe den selv. (Bakgrunnen for hans første brev til meg – som ikke er gjengitt her – var at han hadde sett boken hos en venn.)
Brev 2
21. januar 1958.
Kjære Finn Grodal,
Jeg skammer meg nesten over den beskjedne gaven jeg sendte deg. Jeg sendte den uten noen baktanke, det må du tro meg på. Derfor ble jeg også usigelig rørt over vennligheten du viste meg ved å sende boken din.
Kjære venn, hjertet mitt er fylt av rørelse over all vennligheten jeg har blitt vist fra fjern og nær. Det er godt å se at selv om man er arbeidsløs, finnes det likevel venner som bryr seg. Jeg er ikke en lærd mann, og jeg later heller ikke som jeg er det, men jeg vet at selv om jeg ikke har mye å gi, kan jeg i det minste sende små, enkle brev. Og gjennom disse brevene, gir jeg kanskje litt glede til andre ensomme homofile sjeler. Jeg skriver til to nordmenn, i tillegg til deg, samt to i Tyskland, en i Finland og en i Sverige.
Jeg har nok mistet det mest dyrebare jeg hadde – min elskede, gode venn J. Men i hjertet mitt bærer jeg et vakkert og kjært minne om ham. Jeg fikk tross alt oppleve den store lykken med ham i et helt år.
Med dette vil jeg avslutte brevet og enda en gang takke deg inderlig for den flotte boken din.
Din hengivne venn,
Hans K.
Brev 3
31. januar 1953, kl. 23:00
Kjære Finn Grodal,
Beklager om jeg trer for nær med dette brevet. Jeg har nettopp lest ferdig den fantastiske boken din, og jeg håper at mange utenforstående vil lese den før de dømmer oss. Jeg tror at de, etter å ha lest boken din, vil forstå våre tanker bedre. Jeg er av den typen som har utseendet mot meg, og derfor er jeg en ensom sjel blant den store mengden. De gleder livet kan by på, må jeg kjøpe meg til med dyrekjøpte penger. Men hva er det verdt? Det er bare et surrogat.
Nå bor jeg dessverre hjemme. Min far er forståelsesfull, men min mor kan og vil ikke forstå mitt problem og det fører til mye uro. Det var tilfellet for meg i går, da kom en ung mann med en beskjed til meg, og med en gang ble min mor rasende. Straks kom hun med slike utsagn til meg "Var det enda en av dine skitne trekkergutter (prostituert ung mann) som vil ha penger?" Ja, kjære venn, det var harde ord sagt av en mor. Det ene ordet tok det andre, og resultatet ble at jeg ble sint og sa ting man normalt ikke sier til daglig. Nå er det kald stemning mellom oss, og vi snakker ikke sammen.
Et par kommentarer til boken din vil jeg gi deg her, og det gjelder legene jeg selv har hatt erfaring med. Nå er jeg jo ikke ung lenger, men tilhører den såkalte gruppen av falmede, jeg har nettopp fylt 35 år. Men det var en gang da jeg også var ung, og oppdaget forbannelsen ved å være unormal. Hva gjorde jeg da for å få klarhet i mine problemer? Jo, jeg gikk til legen min og fortalte ham alt slik det var. Han lyttet til meg, og da jeg var ferdig, reiste han seg opp, klappet meg på skulderen og sa disse ordene til meg: "Vær du bare glad for at du ble homofil!"
Fra den dagen hadde jeg ingenting mer å si til leger – mitt liv var for dem som en lukket bok.
Finn Grodal kommenterer:
Selv om denne uttalelsen fra lege kan virke nokså merkelig ut, tror jeg nok de færreste homofile ville reagert negativt på den, slik Hans K altså gjorde.
Nå har livet mitt ikke akkurat vært noen dans på roser, ikke minst har det vært hardt alltid å være alene med seg selv. Det er vel også årsaken til at jeg har forsøkt å ta mitt eget liv tre ganger. Den siste gangen var sommeren 1949. Jeg visste ikke på forhånd at mine foreldre hadde fortalt legen på sykehuset at jeg var homofil. Derfor, da jeg våknet opp til et sant helvete, var legene svært interesserte i mitt tilfelle. Jeg ble utspurt på kryss og tvers om alt mulig, men sta som jeg var, fikk de ikke noe ut av meg.
Før en dag, da jeg leste en glimrende artikkel i avisen av professor H. Helweg. Til ham skrev jeg, for ham hadde jeg tillit til. Jeg skrev alt rett ut, og jeg fikk fra ham to svært vakre brev. Derfor gledet det meg så mye at han har skrevet forordet til boken din.
Det som har undret meg mest i mitt lange liv, er de tankene de normale har om oss. For eksempel at de alltid tror at hvis to menn er sammen, så må det nødvendigvis skje noe mellom dem. Jeg har mer enn én gang forsøkt å forklare at to homofile godt kan være sammen uten at det skjer noe som helst!
Ja, det du sier om å leve livet vårt som skuespillere, er så sant, så sant. Jeg lever jo selv i det stille, og takk Gud har jeg fått den gaven at ingen kan se på meg hvilken kategori jeg tilhører.
Én ting kan jeg bli sint over, og det er når vi homofile blir kalt R. P. Da klarer jeg ikke å tie stille. For hvorfor skal vi alle plasseres i samme båt som dem som bryr seg om slike ting?
Finn Grodal kommenterer:
R.P. er en forkortelse for et «unevnelig» dansk skjellsord, som betyr en som praktiserer pædicatio (analt samleie). Jeg forstår og deler brevskriverens irritasjon over den vanlige misforståelsen om at denne seksuelle praksisen skulle være det normale, eller til og med den eneste, blant mannlige homofile.
Samtidig vil jeg benytte anledningen til å sterkt ta avstand fra den vanlige tendensen (som heller ikke Hans K helt har unngått) til å fordømme eller forakte en gruppe mennesker på grunn av den spesielle teknikken de benytter i sitt seksualliv – når dette er en praksis som begge partnere er enige om, som tilfredsstiller dem begge, og som ikke påfører noen skade. Hvordan to personer i enerom og i full gjensidig forståelse velger å ordne sitt seksualliv, angår utelukkende dem selv og berettiger verken forargelse eller diskriminering av noen art.
Jeg lever fortsatt stille og ensomt. Med 54 kroner i uka kommer man ikke langt. Jeg sitter og grubler over min egen skjebne og vet hva ensomhet er, på en måte få andre forstår. Men likevel har jeg en tro på livet, og det er den beste gaven et menneske kan ha. Derfor har jeg et motto: Jeg smiler til alle jeg møter, kjente som ukjente. Ingen skal få se at bak smilet skjuler det seg en tragedie.
Nå må brevet ta slutt. Enda engang, takk for den vakre boken du ga meg.
Din hengivne venn,
Hans K.
Original manus
