6. april 1958

Kjære Finn Grodal,

Ja, jeg vil altså nå gjøre som vi ble enige om sist og fortelle mer detaljert om meg selv.

Det er blitt sagt at alle mennesker kan skrive en roman – sitt eget livs. Også mitt liv kunne sikkert gi stoff til en roman, til tross for at det i det ytre ikke har vært hverken dramatisk eller begivenhetsrikt. Til gjengjeld har det ikke manglet på konflikter og prøvelser. Sorger, skuffelser, løgn og fortielser har i sannhet vandret hånd i hånd.

Gledene har vært få eller ingen, men om motgangen har satt sitt preg på meg, er jeg glad over at jeg ikke føler noen bitterhet mot skjebnen. Jeg er nå blitt 59 år, og om livet ikke har gitt meg det jeg higet etter: kjærlighet og forståelse, åpenhet og sannhet, ser det ut som det lysner for oss som føler annerledes. Ikke minst den oppvoksende ungdom som er født med sterke sympatier og følelser for sitt eget kjønn, vil ha uvurderlig hjelp av Deres bok til å frigjøre og akseptere seg selv. Hvor mange ulykkelige ungdomsår kunne jeg ikke selv ha unngått om jeg ikke hadde vært så redd, men tatt imot med åpen hånd det som livet tross alt har villet gi!

Mine foreldre, som nå begge er døde, var alminnelige, dannede mennesker, som jeg har bare godt å si om. Far var sjømann til jeg var ti år gammel. Da nedsatte han seg som forretningsmann. Forholdet mellom mine foreldre var godt, enda de var motsetninger i mange ting. Far var alltid lys og vennlig, mens min mor var mere av den alvorlige typen med en religiøs innstilling. Det hendte far tok seg en tår over tørsten, og da var det ikke noe hyggelig med ham. Paradoksalt nok ser det ut til at folk med tilsynelatende godt humør, tyr før til flasken, enn de mer rolige naturer. De har sikkert ikke den indre balanse som de umiddelbart gir inntrykk av.

Far stod høyt i kurs hos venner og familie og spesielt hos barn, av begge kjønn, som han alltid var gavmild mot. Men selv må jeg erkjenne at jeg aldri, siden far ble eldre, har følt noen oppriktig og hengiven kjærlighet til min far. (Muligens kom det av at jeg ikke tålte å se ham drukken.) Det undret meg forresten mange ganger, for han var alltid snill mot oss barn.

Jeg måtte ofte trekke en sammenligning med mine kamerater, som var glad i sine fedre og beundret dem i ett og alt. Jeg syntes ikke disse fortjente dette mere enn min far, når jeg ofte ble vitne til hvorledes disse fedre både kunne pryle og kjefte på guttene sine. Det gjorde aldri far! Men tross både hugg og skjenn fra min mor, følte jeg mere kjærlighet til henne.

Jeg har hatt fem søsken, tre piker og to gutter. Den ene og yngste gutten døde tidlig, bare åtte år gammel – et tungt slag for oss alle. Likeledes en søster døde ung, og fylte oss alle med sorg.

Mine søsken skal jeg ikke fortelle om her, men jeg har vært glad i dem alle, kanskje spesielt i min bror som døde.

Men tidlig begynte jeg å få hengivenhet for andre gutter. Allerede fra 3-4-års alderen følte jeg mere for jevnaldrende gutter enn for piker. Guttene forekom meg mer ærlige, åpne og umiddelbare. De tiltrakk meg sterkere både av utseende og i måten å være på. Det var naturligvis unntagelser, gutter jeg ikke kunne like også. Hos pikene møtte jeg noe mere «grovt» og kaldt som jeg ikke kan forklare. Men også der var det jo noen jeg foretrakk for andre.

En liten episode fra fem-årsalderen: En vinterdag med sne og kulde, stod jeg ute på gaten, da en jevnaldrende pike kom bort til meg og fortalte, mens hun ynket og jamret seg, at en stor brødkniv hadde falt ned på stortåen hennes og kuttet den av. Jeg var gammel nok til å forstå at dette var fri fantasi, og protesterte, men hun holdt på sitt. «Du ljuger», sa jeg ærgjerrig. «Du har jo støvelen på. Ta den av og la meg se». Piken stod like hårdnakket og trippet. Når slik «blottelek» forekom oss smågutter i mellom, synes jeg det var noe finere, roligere og naturligere over alt sammen.

En vårdag gikk jeg alene ute og ruslet på en brun gressvoll utenfor der jeg bodde. Det var litt grått og fuktig i luften, men jeg husker det ble brent på jordene og det luktet bråtebrann. Antagelig var jeg ute og speidet etter noen å leke med. Så hørte jeg en sår barnegråt og fikk se en liten gutt, i tre-års-alderen, tenker jeg. Han krabbet møysommelig og gråtende opp en svidd gressbakke. Buksen var glidd ned og den lille guttekroppen var nesten helt naken. Jeg så ingen i nærheten som passet ham. Hans hjelpeløse måte å krabbe på, og den såre gråten, rørte meg. Jeg fikk en ubendig trang til å kjærtegne den vesle kroppen og trøste ham. (Jeg har alltid hatt en beskyttelsestrang overfor de svake i livet.)

Jeg gikk bort og kjærtegnet ham, mens jeg la mitt hode mot hans og sa: «Ikke gråt du. Nå kommer mamma snart».

Gutten roet seg, og snart kom, antagelig en søster av ham, og stelte med klærne hans. Selv ruslet jeg stillferdig bort.

Tiden gikk og jeg ble 11 år. Vi flyttet da et stykke utenfor byen, i landlige omgivelser, hvor det var skog og vann, jorder og bondegårder. Jeg syntes det var veldig sårt å reise fra alle lekekameratene, men det viste seg at jeg også kom til å stortrives på det nye stedet og fikk mange kamerater av begge kjønn.

Særlig ble Ove i nabohuset, på same alder som jeg, og hans eldre og yngre søsken, mine lekevenner. Foreldrene drev en liten bondegård og der var det meget interessant følge med i. Det var dyr av mange slag og ideelle leke- og tumleplasser både ute og inne – i vognskur, fjøs og låve osv.

Det utviklet seg etter hvert et godt vennskap mellom Ove og meg, selv om vi nok iblant også kunne både trette og slåss. Men Ove hadde det også meget med å klenge på meg og ville ta meg om halsen. På slike kjærtegn reagerte jeg kaldt og avvisende, Men innerst inne vet jeg at jeg likte det.

Noen gutter og jeg selv laget i denne aldersperiode en løvhytte, som vi ofte oppholdt oss å og lekte i om sommeren. Som et supplement til andre ting som hendte, skriver jeg ned en liten episode fra en lørdagskveld i skumringen på sensommeren.

Vi var tre gutter og en jente, som var blitt igjen til slutt: Ove, Karl, Ragnhild og jeg. Alle noenlunde på samme alder. Lek av forskjellig slag hadde foregått hele ettermiddagen. Like før vi skulle hjem, og mørket seg innover oss, følte vi oss alle kåte og yre. Karl begynte å hviske nos til oss gutter. Han foreslo at vi skulle spørre om å «gjøre» det med Ragnhild. Fra før visste vi godt at Karl hadde «gjort» det med Ragnhild flere ganger. Hun virket forresten bestandig kjelen mot oss gutter. Karl gikk bort til henne og sa halvhøyt:

«Du kan da ‘gjøre’ det med Ove og Roar, Ragnhild. De har aldri gjort sånn før de, skjønner du.» Ragnhild var villig med en gang. «Jeg får vel det da. Dere får gjøre med meg hva dere vil da.»

Og vi så gjorde – etter tur. Hun la seg ned på den myke bakken – Vi tre gutter knappet buksene ned og vi så på hverandres lemmer, som under forberedelsene var blitt stive og harde. Slik gikk det til at vi etter tur trykket våre lemmer inn i Ragnhilds kropp. Selv hadde jeg utvilsomt en fysisk nytelse av dette til tross for at det ikke førte til utløsning. Men det skulle altså vise seg at selv denne hendelsen ikke satte varige spor.

Derimot skjedde en ting senere, jeg var da blitt tolv år, som gjorde et varig inntrykk på meg. Jeg skulle en lørdagskveld ved en anledning være helt alene hjemme. Mine foreldre sa at jeg kunne spørre om Ove ville ligge hos meg, hvis jeg syntes det var leit å ligge alene. Det ville jeg mere enn gjerne og da Ove om lørdagskvelden ved 8-tiden kom bort til meg, nyvasket og ren og iført sine beste klær, tok jeg begeistret imot ham.

Da vi begge la oss i min seng om kvelden var Ove opplagt til spillopper. Han ville både kjele og klenge. Det var en stor selvbeherskelse å skulle avvise den sunde, friske guttekroppen, som så gjerne ville legge seg over meg. En beherskelse som senere i livet ble til en slags stupiditet. Ove viste meg det stive lemmet sitt og i et øyeblikks «svakhet» lot jeg ham blotte meg, og han la seg opp på meg og lot sitt lem innforlive seg med mitt. Det varte ikke lenge før jeg var «ovenpå» igjen og sa at jeg ikke ville ha noe av dette; men den fryd jeg følte, vil jeg ikke prøve å beskrive.

Man kan si at dette var guttestreker og umoralsk; men for meg ble det en følelse av kjærlighet og hengivenhet, som jeg husker for livet. Kan det bli noe edlere mellom gutt og pike, eller mellom mann og kvinne? Jeg har senere i livet trukket en analogi mellom disse to hendelsene: piken kontra gutten, Som det fremgår av min, fortelling er det blitt mitt eget kjønn som har seiret, både erotisk og generelt.

Ove virket etter denne dag mer og mer sjarmerende på meg. Jeg grep meg ofte i å tenke: Det var i grunnen rart med gutter. I motsetning til piker vet de ikke selv hvor vakre og gode de er (Det var naturligvis ikke alle gutter jeg tenkte slik om.)

Og tiden gikk. Jeg ble fjorten og jeg ble femten år. Men mine følelser måtte jeg legge bånd på. Ingen skulle få vite at jeg elsket gutter. Etter konfirmasjonen tok jeg jobb som visergutt i min fars forretning. Etter hvert fikk jeg kjennskap til mange ting. Blant annet ble det i samvær med andre gutter meget prat om mennesker som elsket sitt eget kjønn. Det ble en pine med slike samtaler. Men meg skulle de ikke lure! Neimen om de skulle få greie på at jeg var slik! Disse er da noen dumme mennesker som ikke kan holde slikt for seg selv, resonnerte jeg.

Også i kjønnsmoden alder hadde Ove hengivenhet til meg seksuelt. Og vi hadde også utløsning sammen, for første og siste gang. Ove tok initiativet. (Så besynderlig det enn høres, mistenkte jeg aldri Ove for å være som meg!) Jeg stengte meg på ny inn i meg selv, stolt og avvisende.

Seksten år gammel begynte Ove og jeg på et mekanisk verksted. I spisepausen ble det meget prat om jenter, og jog prøvde å sette meg inn i hvordan guttens følte angående slike ting. Slike samtaler bidro ikke til å gjøre det lettere for meg, men jeg lærte etterhånden å forstille meg. «Ja, hun er en liddelig kjekk jente gett, der måtte det vel gå an å få en kjangs.»

Ove begynte også snart, som jeg nok hadde forutsett, å «kjangse» med jenter. Særlig etter at han kom hjem fra en tur til sjøs og vi begge var blitt atten år. Jeg tok det i grunnen fornuftig. Kanskje var jeg ikke så glad i ham, som jeg ble i gutter senere i livet, siden jeg ikke reagerte sterkere. Eller var det at jeg da mere forsonet meg med tingenes tilstand. Ove var vel skapt for jenter og det måtte så være.

Ja, jeg var blitt atten år, hadde sluttet på verkstedet og tok bare tilfeldige jobber. Jeg var rastløs og urolig og fant ingen holdepunkter.

Så kom Frank inn i bildet. Han var sønn av en ingeniør. Sammen med sin mor og far og søster skulle han på landet denne sommeren, bare en fem minutters vei fra hjemmet mitt i en privat leilighet på en bondegård. De bodde alltid på landet om sommeren, på forskjellige steder. Det var vann og fiske som fristet denne sommeren.  

Å, for en vakker gutt han var! Jeg fikk tilfeldigvis se ham inne i haven da jeg gikk forbi. Han spilte krokket med foreldrene og sin søster. Han hadde en slentrende, litt nonsjalant gange, et friskt og sundt ansikt og lyst, mykt hår.

Jeg slo ham ut av tankene straks jeg var kommet forbi. Det lå nok for høyt for meg å bli kjent med ham, tenkte jeg. I den aldersperioden var jeg alltid av den oppfatning, at når det dreide seg om riktig vakre gutter, kunne jeg ikke tenke meg at disse ville ha noe med meg å gjøre.

Men allerede neste dag kom jeg i prat med Frank. Jeg kom roende inn til bryggen i fars båt, som han hadde anskaffet seg. Frank kom naturlig slentrende ut på bryggen til meg.

«Har du fått noe fisk?» spurte han med en varm guttestemme. «Det er ikke rart», svarte jeg bare. Vi ble sittende lenge inne på land og prate sammen. Han fortalte at han nettopp hadde gått ut av realskolen og var sytten år. Og nå gledet han seg til å være på landet og ville gjerne bli kjent med noen. Om ikke vi kunne reise ut å fiske og likedan bo i telt sammen, som han hadde? Han hadde primus og gode greier. Kanskje var det en tredjemann også? Jeg tenkte på Karl. Han var ikke så opptatt med jenter som Ove. Dette føltes som begynnelsen til eventyr for meg. Jeg syntes han var så edel og god i forhold til meg og kunne nesten ikke tro at det var sant at han ville være sammen med meg.

Og det ble en uforglemmelig sommer, men naturlig nok blandet med litt av den malurt, som nå engang skjebnen hadde tildelt meg. Vi badet og fisket, kokte og stelte. Han var så åpen og liketil. Han la heller ikke skjul på at han likte meg eller skal jeg si: var glad i meg. Jo, han var nok det, men den gang var jeg som sagt overbevist om at hverken Karl eller Frank var slik som jeg.

Frank fortalte at han hadde en jente også, som han likte å «smaske» med, som han sa. Ja, jeg kunne jo tenke meg at en slik pen gutt hadde en jente. Det var karakteristisk for meg at jeg alltid trodde pene gutter var mere glade i jenter enn de mindre pene. Men jeg skjønte snart at Frank ikke var så hundre prosent innstilt på jenter som mange andre gutte-typer. Han fant også varme hos gutter, og om kvelden når vi skulle legge oss, spurte han bestandig om jeg ikke kunne krype ned i soveposen hans, «Så kun vi klø hverandre på ryggen,» som han sa. Og kveld etter kveld lå vi og strøk hverandre over ryggen. Det var hans største tilfredsstillelse.

Og kjærlig og god var han. En kveld lenet han sitt bryst mot mitt og spurte plutselig om jeg noen gang hadde vært glad i en gutt. Jeg svarte visst noe sånt som: jeg vet ikke. Så fortalte han, naturlig og liketil, at han hadde kysset en gutt en gang, og hvordan det var skjedd. For gutter kunne også være pene, mente han. Så la han sin nese mot min og førte den frem og tilbake. Det gikk en iling gjennom meg, men jeg gjorde meg kald som vanlig og vek unna.

Så absurd har altså fordommene ridd meg i alle år, fordi jeg bevisst og ubevisst ante og forsto, på samtaler osv., hvorledes folk reagerte angående min innstilling. Jeg som kanskje mere enn han burde ha tatt initiativet, vek unna og var kald som is. Hvorfor tok jeg ikke imot det kyss som Frank sikkert ville ha gitt meg den gangen?

Jeg var så oppsatt på at alt jeg følte av kjærlighet skulle fortrenges og forties. Kjærlighet skulle jeg føle, men ikke gi og ikke få! Jeg vet dette lyder sentimentalt; men jeg er redd det da blir mange under den kategorien.

En trist, gråtung høstdag tok jeg farvel med Frank. Vi lo og spøkte og ønsket «på gjensyn». Men mens den mørke høstkvelden seg på, gikk jeg og la meg og ble liggende og gråte. Savnet av den eiegode gutten var stort.

Tiden gikk videre og jeg var et par somre av og til og ellers sammen med Frank. Men en dag ble han sendt på sykehuket for å ha en operasjon. Jeg fikk bud om det og var inne og besøkte ham. Men allerede to dager etter fikk jeg bud om at Frank var død.

Sorgen og savnet skal jeg ikke beskrive her, men bare nevne at minnet jeg har etter ham er så usigelig lyst og godt.

Noen år gikk igjen med kamp og forsakelse, en periode da jeg lukket meg inn i meg selv; jeg ville være stolt! Jeg ble til tider kald og avvisende mot mine beste venner, også mot Ove. Jeg syntes han ga meg så lite, opptatt som han var av piker, kjekk, pen og vinnende som han også var.

Så ble det til at han skulle gifte seg. Han spurte meg om jeg trodde det ville gå bra. Granskende så han på meg med de litt vemodige øynene sine. Som om han helst ville Jeg skulle si: Hvordan kun du finne på slikt?

Alt betrodde han til meg. (Også pikehistorier, som det forøvrig var en pine for meg høre på.) Det hadde han gjort bestandig. Men jeg torde ikke betro alt til ham, enda så god lyst jeg hadde! «Det går nok bra», sa Jeg bare.

Han flyttet utenbys, og jeg besøkte ham rett som det var. Han fikk tre kjekke barn, men ekteskapet i seg selv ble ikke så harmonisk. Og innerst inne er jeg sikker på at han følte noe mere for meg enn dagligdags. Han var bestandig interessert i hvilke kamerater jeg nå hadde og om jeg likte disse bedre enn ham. Jeg svarte (stygt av meg, selvfølgelig) at han måtte jo skjønne at jeg foretrakk mine nåværende kamerater, når han, Ove, nå hadde sitt.

En gang jeg besøkte ham, skulle vi ligge i samme seng, da han hadde flere på besøk. Etter at vi hadde lagt oss, sa Ove: «Å, du hvor fint det måtte være om to gutter kunne leve sammen». Men emnet var tabu for meg. Jeg måtte være kald for enhver pris. Jeg svarte bare: «Ja, det ville kanskje det.» Og skjøv emnet fra meg. Noen videre diskusjon om det skulle det ikke være, takk!

Selv om han ved den anledning hadde gitt meg hele sitt sinns og sin kropps varme, som han sikkert også ville, tror jeg at jeg hadde spilt like uberørt.  

Årene gikk, og ensomheten ble mer og mer fortærende. Tredve år var jeg blitt, og fra jeg var fjorten hadde jeg for det meste levd i spenning og sorg. Det må være meg tilgitt når jeg sier at det er bittert hele livet ikke å ha et levende menneske å betro seg til, enn si en venn en kunne kalle sin.

Det endte med at jeg gjorde det jeg ikke skulle ha gjort. Jeg søkte til dansesteder og «sto i» med piker, for å dele samme interesse som mine mannlige venner. Jeg skulle vise at heg var som andre samtidig som dragningen til en eller annen venn gjorde det mulig for meg også å være sammen med ham.

At jeg også hadde et lønnlig håp om muligens å få interesser for det motsatte kjønn, skal jeg ikke benekte. Et håp som imidlertid ble gjort til skamme. Det nytter ikke å kjempe mot naturen.  

Slik holdt jeg det gående noen år. Men fy for et liv! Det ble selvsagt film og teater alt sammen. Mine uvitende foreldre syntes det var gildt at jeg gikk ut med piker. Men de skulle bare ha kjent til min kamp. Jeg måtte regne far og mor som like «reaksjonære» og fordomsfulle som hvilke som helst andre, og betroelser om den ting var utenkelige den gang. (Men det er mulig jeg hadde gjort det i dag om de hadde levet.)

Folk i sin alminnelighet er tilbøyelig til å karakterisere oss mannlige homofile som kvinnehatere. Det vil jeg så sterkt jeg kan protestere mot. Vi finner sympatiske kvinner likeså vel som alle andre. Men det er nå engang naturstridig for oss (meg) å elske kvinner.

Følgende viser klart hvor løgnpreget og unaturlig alt var: Ved en anledning skulle min venn følge «min» pike hjem. Nedfor og lei meg som jeg var over å skulle drive denne makabre komedie for å dekke meg, fant jeg et påskudd til å slippe. Men min kval ble ikke mindre av den grunn. Dette at min venn kanskje kom til å ødsle med sine kjærtegn, stod skremmende for meg. Hva hadde det å si at det var «min» jente? Det var vennen min jeg var glad i.

Når jeg nå ser tilbake på min barndom, ungdom og manndom, lar det seg ikke benekte at mitt liv har vært det man med ett ord kan kalle tragisk. Men jeg er nå kommet til et stadium, hvor jeg har akseptert meg selv, og er langt mere frigjort enn jeg var i min ungdom. De tapte, håpløse år ligger der jo ennå og martrer i sinnet, men mitt håp er først og fremst at mine medmennesker viser oss toleranse og forståelse. Vår kjærlighet er også dyp og ekte. Man må akseptere oss. Der er ingen vei utenom.

Oddvar N.