26. november 1957

Finn Grodal,

Kjære venn!

De må tilgi min litt personlige måte å innlede på, men De har fått min fortrolighet, og derfor våger jeg å skrive slik. I det hele blir dette en liten selvbiografi i korthet og noen rader fra et ensomt menneske.

Jeg er en av dem som Deres bok har fått til å innse sin stilling helt ut. Er overbevist om at De med Deres erfaring vil ta vare på denne min «betroelse». Har passert 31 år og gir her et lite tilbakeblikk over mitt liv.

De første ungdomsår kan jeg gå hurtig over, da de ikke ga meg noe særlig av problemer. Kanskje virker dette litt påfallende; men slik var det på tross av at jeg i overgangen fra barn til voksen visste om min legning. Jeg kan vel takke min aktivitet på det kunstneriske område, (var da oppslukt av tegning, maling og div. andre hobbies,) for det. Dette bekrefter hva boken Deres sier angående interesse for arbeid og hobby, — at det nedsetter seksualdriften.

Faktum er at årene før 20 gikk med, uten noen vansker. — Så kom 20-årene og med dem diverse omveltninger i mitt liv; jeg tok da mitt standpunkt for Gud som min fører, og ble med i Frelsesarmeens rekker. — Her fletter jeg inn at fra de spede barneår har jeg vært innesluttet, feminin, (jentegutt) som vi vel kalles. Jeg drog nok med komplekser for dette, og gikk meget for meg selv.

Det som jeg tror hjalp meg i skoledagene og siden over konfirmasjonen, var min medfødte tegnekunst som jeg dyrket og gikk inn for da kjønnsmodningen begynte.

Derfor hadde jeg i grunnen en forså vidt sorgløs tid til 20-årene. Så begynte jo det annet avsnitt. Som frelsessoldat ble jeg endog utsatt for tilnærmelse fra en eldre homofil, en slik som boken Deres sier at man skal passe seg for. Det ble et sjokk for meg, skjønt det ikke var noen vold fra vedkommende. Tror når jeg tenker tilbake på dette mitt første møte med en likesinnet — at det fylte med avsky og forakt at jeg virkelig kunne bli berørt av noe slikt. — Siden fikk jeg en kamerat i korpset. Vi hadde noen seksuelle opplevelser sammen (skriver åpent om dette, da jeg er klar over at De vet at slikt forekommer ofte også innen kristenfronten ­­— enda et bevis på det naturlige i det unaturlige).

Jeg led under dette den gang, det var skremmende, fordi det ga meg denne følelsen av skyld og synd mot Gud, — noe av det siste jeg ville, var å gjøre synd og urett.

En svært følsom natur har jeg alltid hatt, — nærtagende og kjærlig, — når jeg blir virkelig glad i noen.

Disse mine seksualopplevelser har ikke blitt fullbyrdet fordi partneren ikke har gjengjeldt mine følelser for en øm og aktiv elsker. Selv føler jeg meg naturlig som den underlegne, altså som kvinnen i det normale samliv. Jeg var på Frelsesarmeens krigsskole i 10 måneder, for utdannelse som offiser.

I Oslo hadde jeg en eiendommelig opplevelse, da jeg under min vandring på Skøyen støtte på en naken mann (altså innendørs); da jeg hadde ringt på, kom han først ut påkledd, men da jeg hadde vært i etasjene over og skulle ned igjen, sto han der i døren sin naken. Jeg ble avmektig, og måtte bare fly ut, med de tanker som da kretset i mitt indre. Dette gjentok seg også på våren før jeg forlot Oslo, — samme mann og på samme sted. —

Den gangen ville jeg jo leve i den tro at jeg var som andre. Hvor uklokt det er å stampe mot brodden!

Tiden siden her hjemme har gjort følelseslivet sterkere. Har prøvd å plassere meg i gruppene Deres, og er kommet til at jeg må være blant de feminine som er helt homofile, — da jeg aldri har vært i berøring med det motsatte kjønn og ikke følt noen trang til det. Som venner liker jeg godt å omgås fruer i nesten alle aldre. — Kan i grunnen godt omgås alle mennesker på sett og vis.

Har nettopp hatt en venn som jeg er blitt meget glad i, og jeg tror han gjengjeldte mine følelser; men etter et års tid fortalte han meg i sommer at han hadde blandet seg opp i et frieri (en flukt fra det virkelige, tror jeg). Vi hadde ikke noen direkte seksualforbindelse, men jeg trodde det ville ha ordnet seg. Men nu er han brudgom på lørdag, og jeg sitter her alene. Derfor ble Deres bok en trøst.

Jeg er ikke plaget av affektasjon, vil heller ikke stille meg ut, — men utseende er jo bra, sier man. På møter og i busser støter jeg stadig på typer som jeg tror må være av mine, — både i fakter og blikk. Det jeg nu er så redd for, er at jeg skal virke på dem som noe jeg ikke er, nemlig ramp. Føler jeg har litt mye magnet i meg, da i berøring med menn som jeg føler sympati for. Jeg merker jo fort disse som vil bli berørt av meg og de som trekker seg etter et par berøringer.

Nå er jeg vel kanskje også noe kresen, til tross for alderen; men jeg bærer vel den, om jeg skal si det selv, ganske godt, — ja, det ser De jo selv av de små fotografiene. Jeg er «barn hjemme», som De skrev om i boken. Jeg har det godt her, aldrende men snille foreldre, og søsken som aldri har mast om at jeg må gifte meg. Ennå kan jeg ikke røpe noe overfor dem; men jeg våger dette til Dem — som jeg før har sagt, jeg stoler på Dem!

Takk for Deres innsats med boken, skulle ønske jeg kunne få snakke med Dem; dessverre er nok avstanden for lang, men kanskje! Jeg bor jo på et lite sted — altså gjennomsiktig og vanskelig — De forstår nok selv.

Om De tar vare på de fotografiene, kommer De kanskje over en De tror ville møte meg på halvveien? Kanskje litt korrespondanse med en på bølgelengde ville trekke litt av skodden vekk, og ofte når bånd blir knyttet, er ikke avstanden så lang heller.

Nå håper jeg De ikke tar dette ille opp, men jeg har faktisk ingen andre som kan være en «klok kone» for meg.

Håper også De forstår disse mine uryddig skrevne ark. Venter på noen ord, om De vil svare!

Deres venn

Ludvig D.