Finn Grodal kommenterer:

‍Blant alle de ukjente lesere som har skrevet til meg, er det bare to eller tre heterofile. En av disse er en katolsk prest. I sitt første brev ga han meg anerkjennelse for boka som helhet, men mente at jeg i min «Appell til den troende kristne» hadde vært noe urettferdig, iallfall overfor katolikkene og den katolske. kirke; og til denne kirken hører jo det store flertall av de kristne i verden. Han kunne derfor være fristet til å komme med kritikk og gi en del opplysninger på vegne av den kirke han representerte. — I mitt svar takket jeg for dette tilbudet og sa at jeg tok imot det med glede. 14 dager senere mottok jeg hans redegjørelse — som bilag til et regulert brev. I dette brevet; sier han bl.a.:

«Jeg er klar over at det kunne sies meget mer, og at mine gitte opplysninger kan være gjenstand for mer inngående diskusjon, også på rent naturfilosofisk basis. Jeg håper at De allikevel for Deres vedkommende har vært uttømmende nok til å gi et begrep om vår kirkes standpunkt til problemet, — selv om jeg ikke kan gjøre krav på å opptre son en offentlig talsmann på dens vegne.» Redegjørelsen hitsettes i praktisk talt uforkortet skikkelse.

I Deres appell til de kristne er det faktiske opplysninger som neppe kan motsies. For den ikke-troende må jeg medgi at Deres praktiske løsning av problemet er den best egnede, fordi den er meget fornuftig underbygget og tar avstand fra ren løssluppenhet.

Men den kristne, og særlig en katolikk, kan jo ikke se bort fra sin religiøse overbevisning, som er en integrerende del av ham og blir bestemmende for alle hans handlinger. Så lenge han ikke har kastet sin tro på båten, må derfor Deres lesning komme i strid med hans samvittighet.

Deres appell har efter min mening en viss undertone av bitterhet mot kristendommens representanter. Selvfølgelig kan det ha fremkommet uttalelser fra kristent hold som har vært mindre heldige og blottet for god vilje til forståelse, men også her må man skjelne mellom kristendommen som sådan og dem som kaller seg kristne, likesåvel som vi på vår side — skjelner avgjort mellom synderen og synden. Synden som sådan må vi ta avstand fra, men vi har ingen som helst rett til å fordømme synderen, for det vile jo ut fra kristendommens budskap være den reneste selvmotsigelse.

I den lutherske kirke er man også sikkert klar over dette, selv om det motsatte undertiden kan komme til uttrykk. Det merker ikke minst vi norske katolikker, som ofte får inntrykk av å være litt av en pariakaste i vårt land, efter den kulde å dømme som våre protestantiske kristenbrødre legger for dagen overfor oss. Selvfølgelig kan det omvendte forhold gjøre seg gjeldende i katolske land, men av egen erfaring vet jeg at det ikke er et så generelt fenomen som her.

At de lutherske sjelesørgere ofte kommer til kort når det gjelder de store moralske problemer, skyldes sikkert mangelen på en fullstendig moralnorm som gjør krav på objektiv sannhet og allmenngyldighet. Som hele den lutherske trosoppfatning for øvrig er den for sterkt preget av subjektivt syn og vurdering. Dessuten eier den ikke den lykke å kunne appellere til en autoritet som med den av Gud gitte myndighet kan definere den objektive og absolutte sannhet når det gjelder tro og moral.

I første tilfelle blir alt temmelig uklart og svevende; i det siste får man en fast grunn å bygge på og en ufravikelig rettesnor for livet. En viss trygghet og sikkerhet søker jo alle mennesker, og ikke minst for den kristne er det av den aller største betydning.

Som kristne katolikker er vi overbevist om at den åpenbare sannhet er absolutt og uforanderlig. Derfor er også prinsippene for seksualmoralen de samme idag som de var i Kirkens første år.

Seksualdriften som sådan er ikke syndig, da Gud ikke kan skape noe som er ondt. Men i skaperverket har Gud også nedlagt en viss lovmessighet og formålstjenlighet, som vi ikke har lov til å sette oss ut over. Innenfor denne ramme vil Han at vi skal gjøre bruk av det Han har skapt til vårt beste. Det er misbruket av dette som blir til synd, og mennesket har muligheten for dette misbruk i seg, da det er utstyrt med fri vilje. Dyrene derimot er ikke ansvarlige for sine handlinger, da de er bundet til sine instinkter og hverken har fri vilje eller forstand.

Gjennom vår fornuft, som også organ for vår tro, kan vi skjelne mellom rett bruk og misbruk, og med vår vilje forstå vårt eventuelle valg. Våre handlinger blir da i henhold til dette gode eller syndige. Ansvaret for handlingene blir da også i forhold til hvorvidt disse to sjelelige funksjoner, forstanden og den frie viljen, har vært engasjert. Hvis den ene eller den annen har vært delvis eller totalt sjaltet ut, har vi ikke handlet som hundre prosent menneske, og vårt ansvar overfor Gud blir da henholdsvis sterkt redusert eller helt manglende.

Seksualdriften står i forplantningens tjeneste. Dette er efter Guds plan det første og vesentlige formål med ekteskapet. Underordnet dette og i annen rekke kommer tilfredsstillelsen av lysten, og i tredje rekke plikten til å sørge for avkommet.

Tilfredsstillelse av seksualdriften er derfor bare tillatt innenfor ekteskapet, og da uten noen motstridende hensikt når det gjelder ekteskapets hovedformål. Uten tvil er dette menneskelig talt at snevert og strengt prinsipp, men efter vår overbevisning det eneste riktige, som vi ikke kan komme forbi. All seksuell tilfredsstillelse utenfor ekteskapet blir da objektivt sett å betegne som synd. Men også innenfor ekteskapet blir det synd hvis mennesket på sin side søker tilfredsstillelsen utenfor regulært samleie eller på annen måte forsøker å sette en stopper for dettes naturbestemte forløp.

Hvad så med den homofile? Kirken er fullt klar over dennes fortvilede situasjon, iallfall menneskelig talt, men også i hans tilfelle må de ovennevnte prinsipper komme til anvendelse. Med logisk konsekvens er jo den homofile dømt til livsvarig avhold? Ja, og Kirken fraråder også en absolutt homofil å inngå ekteskap, som den anser ham uskikket for. Men hva gjør da kirken for å mildne hans hårde skjebne; lar den ham så seile sin egen sjø?

Som før nevnt, er Kirkens prinsipielle retningslinjer fastlagt en gang for alltid, og vil derfor heller aldri bli gjenstand for offentlig diskusjon innenfor Kirken. Men én ting er sikkert: Kirken ser ikke på en homofil som mindreverdig på noen måte. Den er fullt oppmerksom på at mange mennesker med denne legning kan være meget verdifulle, og vil på ingen måte støte dem fra seg. I de aller fleste tilfeller er de jo ikke sel skyld i sin inversjon.

Finn Grodal kommenterer:

‍Her må jeg få lov til å sette et lite spørsmålstegn overfor reservasjonen «I de aller fleste tilfeller.» Fra et velorientert ikke-kristent synspunkt tar det seg i alle fall slik ut at dette gjelder i alle tilfelle. Homoseksuelle handlinger er en selvsagt ansvarlig for; men ikke selve den følelsesmessige legning.

Kirken forsøker å finne en «modus vivendi» for dem i overensstemmelse med ovennevnte prinsipper og læren om den kristne fullkommenhet, som selvfølgelig bare en troende katolikk vil kunne få noe utbytte av. Dette skjer som regel ved den enkeltes samtale med sin sjelesørger og kanskje mest innenfor skriftestolens vegger, som er forsynt med taushetens ubrytelige segl, iallfall for sjelesørgerens vedkommende.

I Deres bok fremholder De at avhold i et visst tidsrum er tilrådelig. Hvorfor skulle det ikke være mulig et helt liv igjennom, og særlig hvis man tror å kunne få overnaturlig hjelp til å gjennomføre det, og så overlate til naturen å regulere den avlastning den trenger? Muligheten av det kan ikke bestrides, da erfaringen gir fullgodt bevis på det.

På den annen side, ser Kirken heller ikke bort fra at der alltid vil bli dem som kommer til å synde mot prinsippene, likesåvel som det skjer både i og utenfor ekteskapet. Kristus selv har forutsett at mennesket ville komme til å synde. Nettopp derfor gav Han oss skriftemålets sakrament, så vi kunne få gjort opp for vår skyld, få tilgivelse og fred i sinnet og lyst og kraft til å ta fatt på ny og love i pakt med vår kristne tro. Dette innebærer selvsagt ikke at vi bare kan synde og så gå og få tilgivelse.

Forutsetningen at man i skriftemålets øyeblikk oppriktig angrer og er besjelet av den gode vilje til i fremtiden å overholde budene, selv om man ikke kan garantere for det. Det sier seg selv at fremtiden ikke er innenfor vår makts rekkevidde.

Til slutt vil jeg gjerne bemerke at jeg ikke kan se noen grunn til at en kristen katolikk som er homofil behøver å føle sig ulykkelig aller «snytt» for de gleder som den inverterte seksualdrift kunde gi, men som den katolske moral setter en bom for, sålenge han ser sin skjebne i lys av sin katolske tro og innretter sin livsførsel efter dens askese, som åpner store og lyse perspektiver for ham. Det er selvsagt store krav som stilles til ham; men nettopp dette burde for den homofile være et bevis på at han ikke er «outcast,» men snarere er privilegert i Guds rike.