2. november 1958

Kjære Herr. Finn Grodal

Jeg har lenge villet skrive og takke for Deres bok “Vi som føler annerledes”. Den har interessert meg meget - både rent allmenn-menneskelig, og fordi jeg er homofil selv. Det er kanskje kunstig å skille mellom ens “allmennmenneskelige” interesser og de homofile interesser, den homofile legningen farver til en viss grad ens stilling til de “allmennmenneskelige” spørsmål og problemer man blir stilt overfor. Jeg gjør det allikevel, fordi jeg prøver å stille meg objektiv til boken også.

Av forståelige grunner vil en bok som omhandler et trekk i ens egen personlighet, virke mer tiltrekkende enn andre, enten boken er av faglig eller skjønnlitterær art. Som homofil har det vært av spesiell interesse å lese om hvorledes medlemmene av en gruppe en selv tilhører, arbeider for sin egen sak – om Det Norske Forbundet av 1948, og de problemer det tar opp og behandler. Det er en glede å konstatere at det finnes likesinnede som er i stand til å ta opp sitt eget problem til en objektiv og lidenskapsløs diskusjon. Det er dette som må virke sterkt også utenfor de homofiles krets.

Jeg har aldri søkt forbindelse med noen homofil gruppe. Dette til tross for at jeg har vært klar om min homofili siden jeg var 15-17 år, og nu er 22. Jeg har vokst opp i et harmonisk hjem, som den yngste av tre søstre. Som barn var jeg “gutt”, det vil si, lekte helst med gutter, syntes jenter var dumme, etc. Heldigvis ble det ikke lagt større hindringer i veien for denne utfoldelsen. Hadde det vært tilfellet, kan jeg forestille meg at resultatet var blitt et nevrotisk, usikkert individ.

Jeg tror det er vanskelig å nærme seg årsaker til at jeg er blitt homofil. Kanskje det ligger i den atmosfære av seksualtabuer jeg vokste opp under. Det er det eneste jeg husker som ble unngått med flid hjemme. Jeg husker mine spørsmål og spesielt godt husker jeg svarene, fordi de var til de grader uriktige at selv et barn måtte reagere. Jeg kan merke den samme tendensen fremdeles. Man skal helst hviske i krokene om sånne ting, se seg fort om før man sier noe, og så le litt forlegent etterpå. Jeg tviler ikke på at det har vært skadelig. Gjennom skolen og siden studier har jeg fridd meg fra tabuforestillingene, og med det har fulgt en viss forakt for min families holdning.

Det homofile har (merkelig nok) aldri vært noe problem for meg. Jeg har hatt dagene fullt opptatt og selv om jeg har tenkt på det, har det ikke gitt meg grunn til depresjon eller alvorlige problemer. Mine venner er en helt normal gruppe, en rekke er gift eller forlovet. Jeg føler meg aldri “annerledes” når jeg er sammen med dem. Om det er fordi jeg har fortrengt det problematiske i situasjonen, eller fordi seksuelle spørsmål spiller en sekundær rolle for meg, vet jeg ikke.

Jeg har jo mange ganger følt en sterk trang til å fortelle en eller to av mine nærmeste venner at jeg er homofil. Men efter å ha nærmet meg problemet ved alminnelig diskusjon og fått deres mening om homofili, er enhver lyst til å fremstille seg selv som homofil blitt kvalt.

Å fortelle det til min familie har overhodet ikke falt meg inn. Forståelig, siden de mener at enhver homofil burde henges opp etter armene i nærmeste tre etc. Litt bittert er det. Men resultatet er bare at jeg er kjent blant familie og venner for å ha litt mer liberale meninger enn de fleste.

Som jeg sa, har min interesse for å søke forbindelse med andre homofile hittil vært liten. Jeg har kompensert efter beste evne, og det har lykkes til de grader at det ikke har vært noe følbart savn. Imidlertid kommer man vel til et punkt da man ikke lenger kan ignorere et vesentlig aspekt av sitt liv. Jeg mener ikke bare rent situasjonsmessig, men også på lengre sikt. En del av mine venner og venninner har giftet eller forlovet seg. Efterhvert vil de fleste gjøre det samme. De jeg er sammen med nå får ganske andre interesser, hus hjem, barn, etc. Så skal man finne seg i å innta en annen posisjon i sin gruppe. Fra å være en nogenlunde populær pike som mange delte interesser med, skal en bli den lite misunnelsesverdige “ugifte venninnen” som ikke kan snakke med fagkunnskap om vaskepulver og hostesaft til forkjølte menn og barn.

Jeg er likevel ikke bekymret for fremtiden. Den situasjonen jeg har malt, skremmer meg ikke – det var bare for å formulere problemstillingen slik den vel synes for de fleste homofile. Jeg synes jeg har så uendelig mye igjen allikevel. Jeg har et arbeid jeg er glad i, til hvilket jeg gjerne skulle hatt 36 timers døgn. Jeg har en familie jeg ikke vil bytte – selv om de ikke nettopp utmerker seg ved toleranse. Og foreløpig har jeg gledene ved å være sammen med en gruppe venner som stimulerer meg på alle måter.

Jeg tror vanskelighetene for oss homofile virkelig blir ødeleggende bare hvis vi tillater oss å synes synd på oss selv. Hvis vi lot være å beskjeftige oss med vårt problem ustanselig, og førte kreftene over på mer positive felter, ville sikkert mange finne seg bedre til rette. Jeg vet at det er mulig å være fornøyd og harmonisk, jeg prøver å glede meg over det som er å glede seg over, og det er tross alt mye – når en ikke gjør sine problemer til det sentrale i livet.

Vennlig hilsen,

Reidun A.

Finn Grodal kommenterer:

Denne unge kvinnen – som jeg senere har truffet gjennom D.F.N. av 1948 – står for meg som det sterkeste levende motbevis jeg noensinne har støtt på, mot den foreldede teorien om at homofili i seg selv skulle være en form for nevrose.