Brev 2

4. des. 1957

Herr Finn Grodal.

Jeg er meget takknemlig for Deres svar på mitt brev av 1/12. Det forbauser meg at De ikke har fått flere brev eller henvendelser fra kvinner. For mitt vedkommende kan jeg si at Deres bok har hjulpet meg til å erkjenne min egenart. Inntil nå har tilværelsen bestått i å undertrykke alle følelser, jeg har ikke bare isolert meg, men laget et skall omkring mitt innerste jeg. Det er ikke nødvendig overfor Dem å gå i detaljer. Jeg har allerede skrevet til Det Norske Forbundet av 1948, men er litt redd, fordi evnen til å omgås andre mennesker er sørgelig forsømt, og jeg har aldri snakket med noen likesinnede. Det siste har vært umulig, fordi avsløringsfrykten er jo like stor hos alle. Hvis jeg skal berge restene av mitt følelsesliv, må jeg komme i kontakt med mennesker av min egen art, og jeg tror det haster.

Jeg takker Dem enda en gang, og håper mitt navn og adresse behandles med diskresjon.

Vennlig hilsen

Annie H.

Finn Grodal kommenterer: Et år senere skrev Annie H. på min oppfordring med sin livshistorie som et bidrag til nåværende bok:

Det var i grålysningen tidlig en høstmorgen. — Jeg våknet ved at far sto ved sengen min og gråt — og visste hva som var skjedd i samme øyeblikk. Jeg var bare fem år, men denne morgenen står meislet fast i hukommelsen. Kulden i rommet — det svake grå lyset som så vidt sivet frem på sidene av det nedrullete gardinet - skikkelsen som sto gråtende i halvmørket. Det var som tiden sto stille. «Gråt ikke, far» — var det eneste jeg sa. Det at mor var død, gjorde ikke slikt inntrykk på meg som man skulle trodd. Jeg var nemlig et nervøst og nesten overfølsomt barn ­— gråt for den minste bagatell, og ble av familien betegnet som «grinete».

De mente dette kunne skyldes at jeg i ettårsalderen hadde hatt engelsk syke — og ingen trodde vel egentlig jeg kom til å leve opp. På en mirakuløs måte ble jeg frisk, men var svært tander — både fysisk og psykisk.

At jeg ikke reagerte noe nevneverdig på at mor døde, har sine forklaringer. — Hun ble alvorlig syk da jeg var fire år, og jeg mistet faktisk kontakten med henne allerede da. Hele tilværelsen fikk preg av at hun skulle dø snart. Det er lite jeg kan huske av henne — bortsett fra at hun lå til sengs, og at jeg syntes at hun var veldig streng. Det siste kan skyldes at hjemmet var i en slags oppløsning, og at hun ville gjøre det hun maktet for å få litt skikk på meg. Far var uten arbeide på grunn av den store arbeidsledigheten i de årene, og vi levde av kommunens understøttelse. Vi ble bevilget daghjelp en gang iblant, men det var ikke alltid førsteklasses mennesker. Det ble dårlig med renslighet og stell i det hele — alt var fullstendig overlatt tilfeldigheten. Den eneste form for samtale jeg kan huske mellom mor og meg er at hun lå og forklarte hvordan jeg skulle kle av og på meg — hvordan klærne skulle rettes og henges på plass — og lignende praktiske ting.

Min bror som var fem år eldre enn meg var uhyre bortskjemt og ganske vill av seg. Det var vanlig at han kom hjem fra skolen med klærne istykkerrevet og ansiktet fullt av skrammer, for han sloss fra den tidlige morgen til sene kveld. Han og far kom dårlig ut av det med hverandre, og da det ikke var noen til å ta seg skikkelig av ham, holdt han faktisk på å bli fullstendig skakk-kjørt. Det at han var fem år eldre enn meg og dessuten meget «barsk», som gjorde at vi hadde lite til felles. Jeg følte en skrekkblandet beundring for ham, men jeg tålte ikke at han kom i nærheten av meg og hylte bare han så på meg.

Ømhet og trygghet var ukjente begreper. Jeg laget meg et slags skall, en form for beskyttelse — slik at jeg ble i stand til å eksistere under de unormale forholdene. Jeg la an på å skjule hvor jeg lengtet etter kjærlighet. — En liten episode viser hvordan jeg reagerte når noen en sjelden gang ville vise meg litt ømhet. — Jeg brukte hver dag å sove en times tid, og denne dagen hadde vi en tante på besøk. Da jeg skulle legge meg, ville hun tulle teppet godt rundt meg og gi meg en klem. Men jeg avviste henne kaldt med å si «dette klarer jeg selv». Mitt vesen ble etter hvert slik at det avviste alle forsøk på fortrolighet og ømhet.

Etter mors død ble det farmor som måtte ta seg av oss. Hun var et klokt menneske med stor praktisk sans, noe som var nødvendig for å holde det hele så noenlunde over vannet.

Far, som hadde vært sjømann, reiste nå ut og var sjelden hjemme i de årene som fulgte. Jeg var meget glad i far og syntes det var toppen av all lykke når han kom hjem. I denne tiden hadde jeg ofte grufulle mareritt, og det var alltid det samme som gikk igjen: Far sto helt alene på jorden, og en stor og forferdelig gjenstand nærmet seg truende — med den hensikt å knuse ham. Det var ingen som kunne advare ham, og dessuten var gjenstanden så stor at det var utelukket å flykte fra den. Da den nærmet seg jorden så meget at den skygget, ble far oppmerksom på den og løftet hendene avvergende og ropte, men den gled bare ubarmhjertig nærmere og nærmere, og til slutt var det bare denne grusomme tingen igjen i hele verden. På dette tidspunkt styrtet jeg opp av sengen, våt av svette, og skrek «det er farlig, det er farlig», og dette gjentok seg i det uendelige, til jeg ble rystet våken. Etterpå fikk jeg gråteanfall. Men jeg klarte aldri å fortelle hva jeg hadde drømt.

Da jeg skulle begynne på skolen, var det med en blanding av forventning og skrekk. Som lærerinne fikk jeg en meget robust og maskulin type. Jeg gledet meg til å lære, men denne følelsen klarte frk. W. å drepe på kort tid, likeledes innbilningen om at jeg overhode var i stand til å lære noe som helst. Det eneste som ble tilbake, var redsel for henne. Hun gjorde tydelig forskjell på elevene. Hennes yndlingselever bestod for det meste av barn fra de såkalte bedre hjem, og disse nøt alle fordeler, mens de hun hadde utsett seg til å gjøre det vanskeligst mulig for, hadde vanskeligheter nok fra før. Mitt inntrykk er at når hun bestemte seg for et offer, var det ikke på grunn av direkte antipati mot selve eleven, men mot det denne representerte, og at vedkommende dermed var lettvint vilt. Hun risikerte nemlig aldri klage fra disse hjemmene, som var mer eller mindre mangelfulle.

Vi «utstøtte» — det kunne være barn som var født utenfor ekteskap, skilsmissebarn, barn som hadde mistet en eller begge sine foreldre, og ikke minst de hvis klesdrakt viste hjemmenes dårlige økonomi, — vi ble konsekvent plassert på de bakerste pultene. Det ble ikke spurt om vi så eller hørte godt, og det ble heller ikke tatt hensyn til størrelsen. Frk. W. gjorde hva hun kunne for at vi skulle oppfatte minst mulig og dermed bli «de dumme». Dette lyktes henne, selvfølgelig. Sin store seier hadde hun når hun kunne håne et barn — eller aller best, overse det helt. Hadde jeg visst hva ordet sadisme betydde, ville jeg bedre kunne forstått henne, den gangen.

Jeg gikk i fire år i hennes klasse, og mine karakterer ble så dårlige som det var mulig. Dette hadde vi forresten også til felles, vi på de bakerste pultene. Hvis jeg skulle ha fortsatt hos henne, ville hun uten tvil klart å ødelegge meg fullstendig.

Det eneste lyse på skolen var en følelse av varme en pike i klassen ga meg. Hun var stor for alderen og virket på meg som nesten moderlig. Hun tilhørte hverken de utvalgte eller de utstøtte, og det beste av alt — hun var ikke redd frk. W., men så heller ikke opp til henne. Vi var ikke venninner, ja vi snakket nesten ikke med hverandre, men jeg nøt å være i nærheten av henne. I friminuttene når vi sto ved husveggen, passet jeg alltid på å stå så nær henne som det var mulig uten at hun skulle legge merke til det. Det ga meg en god trygghetsfølelse. Jeg gjorde aldri noe for å bli bedre kjent med henne, og jeg tror ikke hun ante hva hun ga meg.

Hjemme var det ingen som forsto hvordan det var fatt med lærerinnen og grunnen til de dårlige karakterene. Farmor var et utmerket menneske, men det var jo tross alt en generasjon som manglet mellom oss. Hun hadde en egen evne til å oppdra min bror, og det hun sa, ble lov for ham. Det var aldri nødvendig med strengere straff enn en alvorlig og formanende samtale. Hun var i grunnen et menneske som ikke ga så meget uttrykk for sine følelser, hverken vrede eller varme. Det jeg trengte var varme, men mitt vesen var blitt slik at det ikke akkurat innbød til fortrolighet og ømhet, og hun hadde ikke evnen til å trenge gjennom skallet. Jeg syntes livet var grått og dreperne kjedelig. Vi hadde aldri gjester hos oss og var sjelden hos noen. Alt var preget av den strengeste sparsommelighet.

Nå begynte jeg også å legge mer merke til omgivelsene og andre menneskers privatliv, og jeg følte den store forskjellen på andre barns hjem og vårt. Vi manglet jo i grunnen forutsetning for den typiske foreldre-barn, atmosfæren. Som min bror sa en gang etter vi ble voksne: «Vi har aldri hatt noen virkelig barndom».

Jeg elsket far, og gråt hver gang han skulle reise. Men nå begynte jeg å oppfatte sider hos ham som før hadde vært meg fremmede. Jeg hadde tidligere hørt bruddstykker fra samtaler i familien om at han var litt av en kvinnejeger, og at han selv da mor var syk, hadde sine eventyr, men dette hadde i grunnen ikke gjort noe inntrykk på meg. Nå fikk jeg selv erfare at han ikke var slik han burde mot oss som var hans barn — og heller ikke mot farmor, som gjorde det hun kunne for oss. At det var stære økonomiske problemer, var tydelig på farmors ansikt — da det kunne gå lang tid mellom brev fra far.

De gangene han var hjemme, viste det seg også at vi kom ikke i første rekke lenger, det var andre han foretrakk. Det hendte min bror lå og gråt fordi han ikke hadde sko å gå på skolen ned, og da brukte far penger på kvinner og kledde opp deres barn. En særlig trist historie hendte en aften han kom drivende full hjem. Med det samme han sjanglet over dørterskelen var det tydelig at han var rasende. Han anklaget farmor for ikke å være som hun skulle mot oss, og da særlig mot meg, som efter hva det sies var hans øyensten. Min bror var han ikke så interessert i. Dette hadde han fått høre av en kvinne han var sammen med, sa han. Farmor tok det hele rolig og forsøkte å snakke han til fornuft men forgjeves. Han kom med de verste trusler og endte hele anklagen med å knuse et stort speil som stod i stuen. Min bror styrtet redd under nærmeste divan. Det var som et mareritt. Neste dag var det tydelig at far var skamfull, for farmor hadde latt det hele stå, slik at han fikk se sitt verk.

Jeg var fremdeles meget glad i ham, men jeg trodde ikke slik på ham som før. Farmors og min brors mening om han var ikke alltid gode, og da det hendte de ga uttrykk for dette bidro det selvsagt til at mine følelser overfor far ble endret en del. Men jeg var hellig overbevist om at det ikke fantes vondt i ham. Da han fortalte at han skulle gifte seg igjen, var ikke det så overraskende. Men farmor og min bror reagerte sterkt imot det. Jeg derimot, jeg var da ti år, syntes denne kvinnen på en måte satte litt farge på tilværelsen. Når hun besøkte oss hadde hun f.eks. alltid med noe godt, og det hendte at jeg fikk være med far og henne ut.

Det ble til at da hun og far giftet seg, skulle jeg bo hos dem, men min bror nektet hårdnakket å flytte. Det ble store forandringer for meg. Min stemor hadde en datter som var fem år yngre enn meg, og selv om det ikke var meningen å gjøre noen forskjell på oss, viste det seg snart at dette var uunngåelig. Jeg klarte ikke øyeblikkelig å falle inn i det nye familieforholdet, og dette ble misforstått. Fra første stund ble det forlangt at jeg skulle si mor til min fars hustru. Ordet «mor» hadde jeg ikke brukt på mange år og visste knapt hvordan det hørtes når det kom fra min egen munn. Jeg fikk en flau smak hver gang jeg måtte bruke det. Dette mennesket ville omgående praktisere sin nye verdighet overfor meg, men da hun ikke møtte den datterlige hengivenhet som var ventet, ble resultatet mindre bra. Det hele skulle skje øyeblikkelig — vidt forskjellige mennesker med like så forskjellig bakgrunn skulle omgående utgjøre en familie — og nære de dypeste følelser for hverandre.

Dette var dømt til å mislykkes. Stemor var sjalu fordi det eksisterte en slags samhørighet mellom far og meg. Vi kunne aldri snakke sammen uten at hun var med, og efter hvert ble det slutt med at far og jeg søkte hverandre. Hun hadde dessuten en krampaktig forestilling om at hennes egen datter ikke ble tilstrekkelig akseptert fordi hun hadde fått henne utenfor ekteskap. Far kunne aldri irettesette henne uten at det ble oppfattet som diskriminering. Og de moderlige følelser stemor la for dagen den første tiden, kjølnet like fort, da hennes første forhastede forsøk på kjærtegn ble avvist av meg. Jeg viste nå en ny side av meg selv. På grunn av de tallrike muligheter for misstemninger — ble jeg veldig var for stemninger i det hele. Jeg følte når det lå uvær i luften, og gjorde det jeg kunne for å avverge huslige scener. Jeg utvisket fullstendig meg selv — egne tanker og meninger ble skjøvet i bakgrunnen, og det ble bare om å gjøre å tekkes den part som begynte å komme i krigshumør — uansett hvem det var og hvem som hadde rett. Koste hva det ville — bare jeg klarte å bidra til en noenlunde fredelig stemning.

Jeg ble feig og uærlig mot meg selv og andre, og sladderaktig. Det var ikke bare forholdene hjemme som bevirket dette, i tillegg kom familieforholdene i det hele. Farmor, som ikke satte sine ben hos oss, besøkte jeg så ofte jeg kunne. Hun la ikke skjul på hva hun mente om stemor, og syntes jeg fikk en skammelig behandling. De hjemme likte dårlig at jeg besøkte henne, og deres mening om farmor var tilsvarende — dette ble tydelig sagt. Jeg syntes at alminnelig fordragelighet var å forstrekke, fordi jeg hadde behov for dem alle, og jeg led under den kalde krigen. Jeg mistet fullstendig egen personlighet og underordnet meg den jeg snakket ned. Mine forsøk på å megle mislyktes, og når de største feidene gikk av stabelen, ble det jeg som fikk skylden — jeg hadde sladret, ingen kunne stole på meg osv.

En god ting bragte allikevel flytningen med seg, og den ble av den største betydning for meg. Jeg kom på en annen skole. Mitt første inntrykk av den nye lærerinnen var at hun måtte være nylig sendt fra himmelen. Jeg tilba henne fra første dag. Hun tok seg av meg på en vennlig måte, og da mine mangelfulle kunnskaper kom for en dag, satt vi sammen efter skoletid for å innhente det forsømte. Mine karakterer, som måtte tyde på at hun hadde fått en analfabet i klassen, rettet seg ganske raskt, og efter et år i hennes klasse viste det seg at jeg klarte meg fint på skolen.

Forholdene hjemme forverret seg efter som tiden gikk, og mellom stemor og meg utviklet det seg til et slags undertrykt hat. Far kunne jeg lite regne med — han kunne nemlig aldri si sin mening uten å ha drukket. Mens jeg var nervøs og redd for alt og alle, stadig beredt til å tekkes andre, var min stesøster Molly en noe robust type som ikke på noen måte unnlot å la sin vilje komme til uttrykk. Nå var moren usedvanlig svak for henne — så resultatet var gitt.

Forholdet mellom Molly og meg var slett ikke så dårlig, men vi var så høyst forskjellige. Jeg var veldig glad i mine få eiendeler og tok godt vare på dem, hun behandlet både sitt eget og andres meget uvørent. Tingene hadde større betydning for meg — de erstattet mennesker. Slike ting som at en dukke jeg hadde, ble avlivet — at de få bøkene jeg eide, ble maltraktert på en grundig måte — at klærne mine ble brukt av den som i øyeblikket trengte det, kunne gjøre meg så rasende at jeg glemte all fornuft og ga Molly en lusing. Men ikke så mange gangene, for den uhyggestemning som fulgte slike ubeherskede utslag, fratok meg all lyst til å bruke makt.

Far, som ikke tok dette med trofasthet så nøye, tillot seg enkelte sidesprang. Når han hadde vært borte et døgn eller to, ble jeg sendt ut til de sannsynlige steder for å prøve å få ham på den tanke å vende hjem. Det som i grunnen var det verste var at når far kom sterkt beruset hjem, forkynte stemor med hysterisk røst «Se, der er faren din. Du er jo så glad i ham, nå kan du bare ta deg av ham!“. Jeg gråt hysterisk mens jeg forsøkte å hjelpe ham til sengs.

Da jeg var ferdig med folkeskolen, begynte jeg som viserpike i en forretning. Stemor var veldig sløsete med penger og på tross av at far nå tjente ganske bra, var økonomien elendig. Alt jeg tjente gikk ubeskåret i hennes lomme. Likeledes, noen penger jeg fikk til konfirmasjonen av min gudmor. Da jeg tillot meg å bemerke at denne gaven egentlig var min, ble jeg omgående betraktet som frekk. Det ble til enhver tid understreket at jeg var et vesen man ikke behøvde å respektere — og jeg måtte ikke tro at jeg eide noe som helst.

Jeg var aldri sammen med jevnaldrende etter at jeg var ferdig med skolen. Noen hjertevenninde har jeg aldri hatt. Jeg følte til alle tider at jeg var utenfor ethvert fellesskap. De interessene som nå opptok mine jevnaldrende — den mytiske kjærligheten — hadde ikke den ringeste interesse for meg. Jeg var før øvrig sent utviklet — og jeg syntes ikke jeg tilhørte noe bestemt kjønn. Når jeg så på en gutt, var det ikke med ønske om å være noe for han, men jeg kunne godt tenke meg å være som han: Gutter var enklere i klesdrakt og i væremåte, og jeg hadde et bestemt inntrykk av at en gutt ble mer verdsatt enn en pike.

På mitt arbeidssted trivdes jeg utmerket. Mine kolleger var veldig snille og hjelpsomme. De timene jeg var på arbeidet, var den beste tiden for meg, det var en skrekk når klokken var fire og jeg måtte gå hjem.

Bestyrerinnen, som var ca. 35 år, gjorde et voldsomt inntrykk på meg allerede den første dagen. Det er vanskelig å definere de følelsene som vellet frem — bare ved å se henne. Jeg følte meg så knyttet til dette mennesket — hun var som en vesentlig del av meg selv. Jeg ble fullstendig trollbundet av henne, og når hun var i nærheten, fikk jeg nesten ikke frem et ord og ble rød som en tomat i ansiktet. Hun var det vakreste menneske jeg noensinne har møtt. Hun hadde godhet for alle — også for meg.

For hver dag vokste mine følelser for henne — hun fylte mitt hjerte — hvert minutt var hun i mine tanker — og om kvelden ba jeg til Gud om å få drømme om henne. I den mørke årstiden gikk jeg hver aften i timevis utenfor det huset hvor hun bodde — for å være så nær henne som mulig. Hennes hender så jeg klarere for meg enn mine egne — hennes stemme lød stadig i mine ører — hun var selve min bevissthet. — Jeg var forelsket for første gang i mitt liv.

Det som forundrer meg nå, er at jeg aldri sammenlignet meg med andre unge piker — og det at det var en vesentlig forskjell på deres følelsesliv og mitt, ofret jeg ikke en tanke. Jeg gjorde ikke noe forsøk på å plassere denne forelskelsen i en bestemt gruppe, og hadde aldri følelsen av at det var noe galt i å elske dette mennesket fordi om det tilfeldigvis var av samme kjønn. Jeg tenkte ikke på meg selv som kvinne — men heller ikke som mann. Det hele var så utrolig blottet for bevisst seksuell følelse. Jeg snakket aldri med noen om dette, men det skyldtes ikke skamfølelse. Hvem skulle jeg snakke med? Jeg hadde ikke virkelig kontakt med noen, jeg var helt i min egen verden. Og dessuten var ikke min meddelelsestrang særlig sterk. Alt som hadde med følelser å gjøre, forsøkte jeg å legge skjul på.

Det hele fikk en dramatisk vending. Far og jeg skulle i ferien reise på besøk til min mors slektninger som bodde på landet. Avreisen foregikk fredelig, stemor viste storsinn og bifalt denne reisen. Imidlertid var det helt andre planer far hadde. På reisen drakk han seg dørgende full, og da vi nådde reisens mål, nektet han å bli med meg. Hans planer var å fortsette til nærmeste by, hvor han hadde et kvinnebekjentskap. Det utviklet seg til et drama — mors familie stod på kaien, samt hele bygdas innvånere, som pleier å troppe opp når noe så oppsiktsvekkende som ukens båt anløper. — Jeg stod på dekk og forsøkte å få smuglet litt forstand inn i den omtåkete hjernen som var min fars — han på sin side, kjekk og brautende. Resultatet ble at jeg måtte gå i land alene. Jeg gråt i flere dager — av skam og sorg.

Men nå følte jeg at begeret var fullt. Jeg skrev et hjerteskjærende brev til det eneste mennesket på jorden. Jeg fortalte det hele — også at jeg elsket henne. Jeg var da 17 år. Hun oppfattet mine følelser som alle voksne oppfatter en syttenårings hemningsløse forelskelse — forholdene tatt i betraktning. Jeg fikk et meget hyggelig brev tilbake, men ikke et ord om det vesentlige — mine følelser overfor henne.

Da ferien var slutt og jeg kom hjem, var far og stemor igjen blitt forenet. Men nå var det som et nytt menneske var vokset frem av mitt gamle jeg. Jeg hatet dem begge, og det var ikke snakk om å tekkes noen. Jeg ville bort fra alt dette. Men hvor skulle jeg dra? Min lønn var så liten at jeg vanskelig ville klare meg. Bestyrerinnen, fru R., var klar over min situasjon, og i nærråd med sin mann tilbød hun meg å flytte hjem til dem. Det føltes som å bli trukket opp av en myr i siste liten — like før gjørmen nådde munnen. Slik lykkefølelse trodde jeg ikke var mulig — og så henne da — få bo hos henne som jeg elsket over alle grenser.

Hvor jeg fikk mitt mot fra aner jeg ikke, men som jeg ellers ikke torde opplate min munn hjemme, — jeg forklarte dem ganske enkelt at jeg skulle flytte. Den ventede reaksjon uteble ikke: de hadde gjort så meget for meg, og nå når de skulle ha litt hygge av meg, for ikke å snakke om hjelp, økonomisk sådan, da var det at jeg var utakknemlig osv.

Jeg var ikke til å rokke. Jeg sa at jeg elsket fru R., som om det var den naturligste ting av verden, og at jeg ville være hos henne. Under gråt og tenners gnissel ble mitt tøy ordnet, og jeg forlot far og stemor, som stod som en forurettet tordensky, enige og samlet.

I mitt nye hjem skulle jeg være som datter. De hadde ikke barn selv, og alt ble lagt godt til rette for at jeg skulle trives. Men de hadde beklageligvis ingen anelse om mine følelser, og selv om de forstod at jeg var nervøs og forkommen, trodde de at dette var en overgang. Fru R, var avhengig av alkohol, og hennes mann drakk også meget, men dette var ikke sjenerende, fordi ingen av dem var nevneverdig annerledes i påvirket tilstand enn ellers. Men som slike mennesker ofte er, de var ikke i stand til å se et problem i øynene. At ekteskapet ikke var helt vellykket, gjorde også sitt til at det var vanskelig å snakke med begge samtidig. Det var en underlig trekant. Hvis det var noen som omsider ante hvordan det var fatt med meg, så var det hennes mann.

Dette ble i sannhet følelsers forvirring. Jeg var grusomt sjalu på hennes mann, og fant på de mest idiotiske ting for å tiltrekke meg hennes oppmerksomhet. Når vi skulle spise middag kl. 4, kom jeg hjem kl. 5, bare for å oppnå en liten skjennepreken fra henne. Når de var ute en aften og kom sent hjem — da satt jeg rett opp og ned i stuen, fordi jeg visste at da måtte hun snakke til meg. Jeg begynte å røke, fordi hun sa at det måtte jeg ikke.

Et ord fra henne var som et kjærtegn, og jeg måtte ved alle midler få henne til å se på meg — å si noe. Det ble som en besettelse å se hvor langt hennes tålmodighet rakk. Mitt regnestykke gikk ut på at hvis hun tålte dette — og dette — og dette, da elsket hun meg. Hele tiden var jeg klar over at det når som helst kunne være slutt med forståelse og toleranse, men dette virket bare som en spore til å fortsette.

Jeg måtte vite om hun elsket meg. Hvor forferdelig jeg var mot henne — og hvor jeg elsket henne! Det hele varte i ca. et halvt år. Jeg var nå et fullstendig nervevrak. Humøret svingte fra den ene ytterlighet til den andre. Et øyeblikk kunne jeg være i et strålende humør, det neste i den svarteste depresjon, frem og tilbake uten påviselige ytre årsaker, slik at jeg virket fullstendig forvirrende på andre. Jeg var håpløs.

Tanken om selvmord streifet meg ofte, og jeg gjorde noen håpløse forsøk, men klarte heller ikke det. Jeg visste hverken ut eller inn på noe, og det gjorde ikke fru R. og hennes mann heller.

Det var nå kommet så langt at hun innrømmet sin skuffelse over meg — efter at jeg til stadighet hadde spurt om hun angret alt hun hadde gjort for meg. Jeg slynget henne i ansiktet at det var i en slags impulsivitet under alkoholpåvirkning at hun hadde tilbudt meg å få bo hos henne, men at hun i virkeligheten ikke hadde ment det for meg idet jeg slo døren i bak meg.

Nå begynte litt av et helvete, I tillegg til min forferdelige lengsel efter henne, kom en grusom skyldfølelse. Jeg begynte å forstå at jeg var homofil. Jeg forsøkte et par ganger å få snakke med henne — ville prøve å forklare henne ting jeg selv nesten ikke forstod. Hun var meget avvisende — og da alt det jeg hadde tenkt å si, nektet å forme seg i ord, klarte jeg ikke å få hennes tilgivelse. En tid efter ble hun skilt, og jeg ville enda en gang prøve å få henne til å forstå. Helt desperat sa jeg at det var ikke et menneske jeg var så glad i som henne. Hun bemerket at det kunne være vanskelig å forstå, særlig min tidligere oppførsel tatt i betraktning, og trodde bare at dette var et nytt forsøk på å plage henne, nå da hun var alene.

Dette var siste gang jeg snakket med henne. Kort tid efter døde hun helt plutselig.

Efter hennes død fikk jeg god tid til å analysere mine følelser, og tanken på at jeg var homofil fikk meg til å steile. Jeg forsøkte også å leve som heterofil, for om mulig å overbevise meg selv om at jeg var «normal». En nervelege jeg oppsøkte, sa: «De ser ikke slik ut — nei, jeg tror ikke De er homoseksuell.»

Etter at jeg fikk tak i litteratur om homofili, forstod jeg at det går an å være homofil og allikevel være likeverdig med de heterofile, noe jeg ikke kunne tro når folk med lynende øyne og forakt i røsten snakket em perverse, abnorme vesener som egentlig ikke skulle ha lov til å eksistere i et samfund av skikkelige og normale mennesker.

Av følelser ikke er underlagt viljen, vil vel de fleste mennesker erfare. Og alle er vel litt «annerledes» hver på sin måte.