5.
Egil P.
Dato: 9. oktober 1959
Det er en gutt her som går på realskolen. Han er sikkert sånn som meg. Han kjører i samme bussen om morgenen.
Brev 1
9. oktober 1959
Forfatteren Finn Grodal. Jeg har sett annonsen om Deres bok i Oslo-avisene og har veldig lyst til å kjøpe den. Her er det så gjennomsiktig at jeg våger ikke å kjøpe den her. Det ville folk reagere på. Hvis De har interesse av å høre på meg så vil jeg gjerne fortelle litt om meg selv. Det er lettere å få snakke ut med noen.
Jeg er 27 år og er sånn at jeg liker menn. Er vel født slik. Det er ingenting å gjøre ved det. På grunn av dette er jeg veldig trist og ensom. Dessuten har jeg hatt mye motgang i livet. Fem av mine mest kjære har jeg mistet på noen få år. Jeg er nå igjen alene i huset. Folk maser om at: Nå må du gifte deg. Nå må du se å finne deg en kone. Jeg kan ikke svare noen ting.
Det er mange jenter som ser etter meg. Jeg har eget hus og god stilling. Er høy og slank og ser godt ut. Jeg har snakket med mange av dem som venner, men du veit jentene vil ikke bare ha vennskap. Jeg har aldri kysset en jente. Jeg har heller ikke vært sammen med noen gutt mer enn en gang. Det var ikke her. Det er noen herrer her som skal være homoseksuelle, men de har jeg ikke hatt kontakt med. Har ikke tenkt på det heller. Hva skal vi gjøre — skal vi være sammen med sånne? Hva tror De? Blir vi mere lykkelige da?
Det er en gutt her som går på realskolen. Han er sikkert sånn som meg. Han kjører i samme bussen om morgenen. Han er akkurat den typen. Litt blek, følsom og tilbakeholden. Jeg har overrasket ham et par ganger, da har han vitterlig sett ned mot skrittet mitt. Jeg tenker ofte på ham. Tror De jeg skal prøve å komme sammen med ham?
Hvis det skulle være noen fra Oslosom har lyst å brevveksle, vil jeg gjerne skrive til en.
Jeg håper at jeg ikke plager Demfor mye og vil så gjerne skrive igjen hvis jeg får lov.
Hjertelig hilsen
Egil P
Brev 2
21. oktober 1958
Kjære Finn Grodal!
Tusen takk for brevet som jeg fikk fra deg. Det er en fryd å få et sånt brev. Jeg slukte det nesten første gang jeg leste det. Siden har jeg lest det mange ganger. Jeg kan ikke fulltakke deg nok fordi du (unnskyld nå skreiv jeg du, men jeg synes det er lettere, håper du synes det samme) fant opp dette navnet i forbindelse med din bok. Jeg hadde aldri kunnet komme i kontakt med noen uten dette. Det er så kjekt å få åpne meg for noen og skrive og uttrykke seg slik som en virkelig føler. Det blir til at en lever og oppfører seg på en måte som er helt unaturlig for en.
Til dømes på kontoret så diskuterer gutta jenter, ja jeg må også jatte med. De liker Marylin Monroe, Anita Ekberg o.s.b. En natt med henne o.s.b. Jeg må også samtykke selv om jeg innerst inne liker best noen av de såkalla he-men fra Hollywood.
Ja sånn er det. En lever likesom i en annen verden. Men en må finne seg i det. Innerst inne er jeg nok trist iblant, men ellers går jeg for å være den smilende og greie gutten. Du vet en må prøve å hevde seg. Jeg var veldig nedfor en tid, på den tid mor døde. Dessuten hadde jeg så lett for rødming, men det har gitt seg nå.
Apropos realskole-eleven så har jeg bestemt meg for ikke å gjøre noe bekjentskap med ham. Jeg visste ikke at det var straffbart å være sammen med noen av samme kjønn under 18 år. Jeg trodde grensen der var 16 år. Han er vel ikke mer enn 16—17. Han går i 3. real.
Du spør om det er bare tenåringer som har tiltrekning på meg. Å nei. Jeg liker menn i forskjellige aldrer. Tenåringer bare når de er velutvikla etter alderen. Akkurat nå har jeg sett på en kar som er kommet hit. Han er østlending og kan vel være i 30 — 40 årsalderen. Han blir jeg veldig tiltrukket av. Han er høy, med lyst blondt, bølget hår, flott smil. Han har brede skuldrer og smale hofter, men det er sikkert en ekte jentefut. Han sluker jentene med øynene. Det er sikkert en som har kasta ringen og så skal han ha noen eventyr her.
I forbindelse med det er det noe jeg vil spørre om. Hva liker en homofil best å være sammen med? Enten med en homofil eller en annen? En såkalla annen kan vel ikke reagere hvis han er sammen med en mann? Dette får jeg kanskje svar på i boken, som jeg nå venter på med lengsel. Når jeg har lest ut den skal jeg skrive igjen. Ha det riktig godt!
Hjertelig hilsen
Egil P
PS.
Jeg er veldig takknemlig for at du skaffet meg en brev-venn. Jeg skrev til ham med det samme. Jeg venter nå med lengsel på brev fra ham.
Brev 3
3. november 1958
Kjære Finn Grodal!
Tusen takk for brevkortet som jeg fikk fra deg. Det gleder meg veldig å få noen ord fra deg, om det ikke blir så mye. Jeg har nå lest ut boken din, og jeg synes den er veldig god. Jeg vil ikke trekke frem noe kapitel som er bedre enn et annet. Det er jeg ikke kompetent til, men før jeg leste boken har jeg alltid tenkt meg at jeg ble født sånn, men når jeg nå tenker tilbake på min barndom så er jeg helt sikker på at det var miljøet i hjemmet mitt som gjorde meg sånn.
Jeg vil fortelle deg litt fra barneårene mine. Jeg var yngste barnet i en barneflokk på 9. Mor var et hjertegodt menneske, ja så god at vi elsket henne over alt. Hun passet dårlig sammen med far, som var en streng og veldig brutal mann.
Det var ikke sånn at han drakk, nei jeg kan ikke tenke meg hva som gjorde han sånn. Han fikk raserianfall for bagateller, og hvis mor svarte han aldri så lite så hendte det at han slo henne. Ja, det hendte til og med at han drog kniv. Men heldigvis, den brukte han nå aldri. Det var vel nærmest for å skremme. Den hensikten oppnådde han nå på den måten.
Vi var rett og slett vettskremte. Den først tiden i ekteskapet var ikke så galen, så de eldste av oss var reist ut fra hjemmet. Det var oss yngste det gikk ut over, og så mor. Det var ikke rart at vi alle sammen tok parti for mor. Jeg var den eneste han ikke la hånd på, men likevel, han kunne ikke kjøpe meg. Jeg avskydde ham. Jeg ville ikke ligne ham i noen ting. Jeg hatet alle hans interesser. Derfor ble det mor jeg ville ligne i alt og ett. Da jeg dertil ble født med en utpreget sans for alt som var skjønt, så måtte det gå i den retningen med meg, — og så attpåtil ble dulla med av mine søstre. Jeg hadde likesom ingen mann å kopiere.
Likevel syntes jeg det var trist da far døde, for jeg var glad i ham tross alt, så jeg følte meg nok veldig ensom, men skal jeg være ærlig, så syns jeg at det er en lettelse nå, for han var så plagsom etter at mor døde. Han bare maste om at jeg måtte gifte meg. Jeg lot ham bare mase. Det var ingen ting å gjøre ved. Han var den siste jeg ville snakke ut med om problemet mitt. Han ville ikke ha forstått meg.
Jeg har nok en venn som jeg ikke har snakket om før. Han er helt sikkert homofil, men han er bare min beste kamerat. Vi har aldri nevnt problemet med et eneste ord. Etter at jeg har lest boken, forstår jeg selvfølgelig at det er dumt av oss. Jeg er helt avhengig av ham som kamerat, men saken er den at jeg er ikke tiltrukket av ham. Han er litt feminin i alle bevegelser, men han kunne jeg i alle tilfelle ikke bo sammen med, for han bor hjemme hos sine foreldre.
Så får jeg slutte for denne gangen. Håper du får et inntrykk av at jeg har lest boken med iver og interesse.
Ha det riktig bra!
Din gode venn
Egil P.
Original manus
