Brev 2

1. juni 1958

Kjære Finn Grodal,

Hjertelig takk for brevet deres av 24. mai. Det var dette selvbiografiske brevet dere nevnte. Det er vel ikke så enkelt å skille ut hva som er «avgjørende inntrykk» gjennom årene. Jeg får gjøre det slik at jeg forteller litt av hvert, kanskje helst i meste laget. Det er alltid mulig å skjære bort senere.

Jeg er født i 1913 som den siste i en søskenflokk på ni. Det virker for meg som om min mor helst ikke hadde noe intimt samkvem med meg, slik det er vanlig mellom mor og barn.

Jeg må si at mine foreldre ofte var uvenner og snakket uvennlig til hverandre, både før jeg ble voksen og etterpå. Det var så ille at det sikkert måtte ligge en ekteskapelig konflikt til grunn – kanskje hennes overgangsalder eller noe.

Jeg fikk ofter ris og skjenn og da måtte gjøre meg gråtkvalt i stemmen, for hvis jeg sa det jeg mente, kunne hun gi på en stund til, for det var en nytelse for meg. Og det har det vært jevnt senere. Nesten alltid har den seksuelle handlingen sammen med andre gutter og menn blitt innledet med at jeg har fått dem til å gi meg juling.

I de senere år har de nesten alltid bundet meg så godt de kunne, og så brukt gode ris. Og det er også dette jeg fantaserer om ved onani, og tidligere noen ganger ved forurensninger i søvne.

Et spørsmål som sikkert er interessant, er: Når ble jeg selv fullt klar over min egen homofili? Da jeg gikk for presten og vinteren etterpå på en fortsettelsesskole, hadde jeg en svært god venn. Presten jeg gikk til, ropte en gang etter meg og ba meg gi beskjed til skysskaren hans om at han kunne fyre opp maskinen: «Og så kan du komme opp igjen til Olav,» sa han. Sikkert hadde han merket det.

Og dette vennskapet var så varmt og rent fra min side at jeg gjerne ville være ved hans side ved alterringen i kirken da vi ble konfirmert.

Men to ganger fikk jeg en bøtte kaldt vann over meg rett etterpå. Den ene gangen var det moren min. Jeg hadde blitt glad i en gutt og sa til henne at jeg syntes han var så og så kjekk, og dette kom opp så ofte at hun en gang sa noe om at hun ikke visste hva hun skulle tro om meg, og så på meg på en så rar måte at jeg aldri kunne nevne noe slikt for henne igjen.

Den andre gangen var det en kamerat. Jeg spurte etter en annen gutt på en slik måte at han sa jeg ikke måtte være så forelsket i ham. Jeg husker godt at han brukte akkurat det ordet, og det gjorde at jeg forsto at jeg måtte være forsiktig fra da av.

Noe annet som også gjorde at jeg følte jeg måtte være varsom, skjedde noen år senere. Jeg hang så mye etter en stor, kraftig bryter av en kar som var dreng på nabogården, at han til slutt sa noe om at han ville slå meg ned. Da ble jeg nok skremt, for det var bare den reneste kjærlighet fra min side. Jeg beundret ham og ville gjerne være sammen med ham, uten den minste trang til noen «aktivitet» ellers.

Men jeg leste alt jeg kom over, så å si. Blant annet en liten lærebok i sjelesorg som broren min hadde. Der var det et avsnitt om homoseksualitet. Vi har boken ennå, men jeg kan bare si etter hukommelsen at det sto noe om at presten selvfølgelig måtte være på vakt, slik at unge mennesker ikke havnet i ulykken av å komme sammen med en slik person.

Da jeg var 19 år, gikk jeg på folkehøgskole. Der fikk jeg noen gode venner, og med noen av dem holder kontakten seg ennå. På denne skolen ble det slik at jeg ble skriftefar og sjelesørger for et par yngre elever som kom til meg med sine ulykkelige forelskelser. Jeg ga verdifull hjelp, det er det ingen tvil om.

Da foreldrene mine ble gamle og skrøpelige, ble det mye snakk om hva som skulle skje med gården. Jeg hadde helst lyst til å gå skole og brydde meg ikke stort om gårdsdrift i ungdommen. Men å bevare gården ble som en hellig oppgave. Og da det kom en jente som ville hjelpe meg med det, måtte jeg vel slå til – selv om det betydde at jeg måtte gifte meg med henne.

Hun hadde vært i tjeneste hos foreldrene mine så lenge at hun var helt innlevd i forholdet til gården vår. Men det var først under krigen at vi giftet oss. Jeg var tvilende, men spurte en hyggelig psykiater. Og han rådet meg til det.

Og jeg må si at jeg var heldig, for kona mi var visst slik at hun ikke kunne få barn – en lege fortalte henne det etter at vi hadde vært gift i to-tre år. Så fikk vi oss en adoptivdatter, og det ser ut til å gå bra.

Det er sikkert mye dere ville spurt mer om, men foreløpig vet jeg ikke hva det skulle være. Jeg føler at jeg har utlevert meg for mye. Alltid på vakt og redd, selvfølgelig. Det har til og med slått meg nå at jeg er redd for å møte Dere, for jeg kan ikke vite om Dere vil utnytte meg på noen måte.

Men så ser jeg det slik at den som kan skrive en slik bok, han kan ikke være farlig når det gjelder slike ting.

Men hvor godt jeg kjenner meg igjen når Dere skriver om at de dømmende har en «forbundsfelle», en dommer i mitt eget indre! — Det vil nok fortsatt være en stor utfordring for meg. Og så denne religionen da, dødssynd, må vite! Kanskje det er denne innstillingen som er årsaken til at det ikke blir oppdaget noen homofile fra bygdene. De gjemmer seg bort – også for seg selv.

Her i bygda tror jeg det er en slik en. Han er over 40, og jeg tviler ikke på at de forelskelsene han har hatt, bare gjelder gutter. Men han er en pen kar fra en pen familie og ikke så lite religiøs. Sannsynligvis kan han ikke en gang innrømme for seg selv at det er slik med ham. Og da er det ikke enkelt.

I en bygd jeg var i en ukes tid i forbindelse med en gravferd, fikk jeg høre om en lignende mann. Han gjorde alt kvinnearbeid like fint som noen annen. Så det finnes mange slike også rundt omkring i bygdene. De fleste av dem ender vel helst i sinnssykdom, er jeg redd – eller selvmord. Belastningen blir for stor.

Jeg synes jeg bor litt for avsides til å ha noe nytte av det. Og så er jeg for gammel, sett fra én side. Men fra en annen side, så kunne kanskje mine små erfaringer være til hjelp for en eller annen. Og det ville også gitt livet mitt mer innhold.

Den største utfordringen er å finne frem til disse ulykkelige og komme i kontakt med dem. Riktige ungdommer leser vel sjelden slike bøker som regnes som faglitteratur, og aller helst ikke psykologi, kan jeg tenke meg.

Jeg gjentar det jeg visstnok har skrevet før – at de fleste blir stående alene, mer isolerte etter hvert som årene går, og dermed blir de noe for seg selv. Kanskje helst som folk har litt å si om. Og det blir verre, ikke bedre, etter hvert.

Og hvis de i tillegg er sterkt religiøst bundet, så blir det neppe bedre. Jeg tror nok mange får samvittighetskvaler bare …

Til tross for et muntert ytre, må jeg nok si at jeg ofte føler meg ensom – midt i mengden, eller til og med sammen med min egen familie. Det er lite i yrket mitt jeg virkelig kan interessere meg for. Alt føles liksom fjernt på en måte.

Men hvis det derimot skjer at jeg kommer i en god samtale med noen som kanskje trenger min hjelp til ett eller annet, da føles det som om jeg først begynner å leve. En periode vurderte jeg å ta jobb som nattevakt på et lite hotell. Da kunne jeg fått muligheten til å skrive til folk og snakke med dem. Hvis jeg kunne vært til hjelp for noen, da hadde det vært verdt å leve. Slik føler jeg det. Men, men …

Vil dere sende meg et par ord tilbake?

Med beste hilsen,

Vidar O.

Finn Grodal kommenterer:

I denne livshistorien er der en ganske tydelig sammenheng mellom «sviga heime hjå han far» på den ene siden — og behovet for å bli prylt som innledning til seksualakten på den andre. (En slik seksuell lystfølelse i forbindelse med fysisk smerte — så-kalt masochisme — kan vel å merke oppstå hos heterofile like fullt som hos homofile.) Hvis det fremdeles rundt om i vårt land fins foreldre som bruker riset på sine barn, så bør de tenke over dette — og spørre seg selv om de vil risikere at barna skal utvikle masochistiske tendenser.

F. G.