15. april 1958

Kjære Finn Grodal,

Hyggelig å høre fra deg. Ja, jeg vil her forsøke å si sånn som jeg husker mitt liv har vært siden jeg kom borti dette livet. Så kan du sammenligne dette med det jeg tidligere har skrevet til deg. Som du ser er jeg ikke noen skribent, og som sådan har jeg ikke noen grammatikk i mine brev, så du får rette på sådanne feil.

Beste hilsen

Alf E.

Og her er hans fortelling:

Jeg var ikke sådan i mine unge år. Begynte med kvinner før jeg var konfirmert. Ble siden gift og fikk 8 barn i ekteskapet. Så skjedde det noget som gjorde at jeg mistet lysten på samleie med min hustru. Hun forlangte da til slutt skilsmisse, som jeg jo ikke nektet henne.

Men allerede et par år etter denne hendelse kom jeg i forbindelse med en ung mann som fortalte meg om opplevelser han hadde hatt med personer som var homo. Og da dette var helt fremmed for meg, ble jeg til slutt interessert, og vi hadde seksuell forbindelse sammen. Vi inngikk vennskap og var sammen i ca. 3 år. Så giftet han seg, og våre veier skiltes. Jeg fikk da en ny venn, som jeg var sammen med i ca. 6 år; han giftet seg også. Jeg fikk venn nr. 3, som jeg hadde i mange år. Han giftet seg og skilte seg og kom tilbake til meg en tid. I alt var vi venner i omkring 19 år (jeg hadde ham jo samtidig med andre).

For 7 år siden ble jeg kjent med en ung mann, det var mens jeg hadde venn nr. 3. Denne gutten kom til å besøke meg ganske ofte. Til å begynne med var jeg ikke noe interessert i ham. Men så en dag fortalte han at han skulle reise bort og bli borte i 6 uker. Da merket jeg at han hadde satt dypere røtter enn jeg hadde trodd i meg. Jeg sa til ham at jeg trodde jeg kom til å føle meg meget ensom når han reiste. Han lovet å skrive til meg ofte. Og da jeg skulle svare på hans første brev, kunne jeg ikke skjule for ham at jeg elsket ham.

Han ble ikke forundret over å høre om mine følelser for ham, men fortsatte å skrive ofte. Og da han til slutt kom hjem, var jeg overlykkelig. Som sagt hadde jeg da venn nr. 3, men da jeg så den store forskjell på disse to – den ene løy og stjal og var brutal, den andre var av en vidunderlig karakter, snill og god og helt igjennom elskelig – kunne jeg ikke annet enn velge den siste som min venn og la den andre gå. Nu har jeg hatt denne venn nr. 4 i syv år, og han har aldri gjort meg annet enn vel. Og jeg har heller aldri vært så glad og lykkelig over et menneske som ham. Han var ren og hadde ikke vært med noen før vi ble kjent.

Jeg var engang en kristen, og det er sikkert dette som gjør at jeg mang en gang føler meg ulykkelig og ønsker jeg aldri var kommet inn på denne sidegaten.

Jeg har aldri likt å gå på gatetorv etter kamerater, men å ha en fast venn. Ei heller liker jeg lyse, men mørke venner. Alle mine venner har vært mørke. Og en annen ting: alle har vært biseksuelle.

Samtidig som jeg er glad i min venn, så kommer alltid den tanke for meg at det er synd å leve sånn. Og jeg skammer meg mang en gang så jeg kan nesten ikke gå i byen, da i jeg tror alle forstår hva jeg er. Dog er jeg ikke feminin, liker heller ikke feminine typer. De må være mandige og kraftige.

Alf E.

Finn Grodal kommenterer:

Virkeligheten opphører aldri å forbause en. Jeg hadde kunnet sverge på at dette var umulig: en middelaldrende, ja etterhånden eldre mann, bosatt på et mindre sted i Norge, oppnår i tur og orden å etablere fire homofile forhold – som alle varer i flere år; og alle partnerne har vært yngre (mellom 20 og 30), mørke og biseksuelle!

Men der er ingen grunn til å tvile på Alf E.s ord. Jeg traff ham noen måneder etter at jeg hadde fått hans første brev, vi hadde en lang samtale, og han viste meg bl.a. fotografier av alle disse fire vennene. Han var slett ikke noen Adonis å se på, som en kunne ha trodd.

Men han ga inntrykk av å ha et godt hjertelag. Og nesten alt det han fortalte om sitt kjærlighetsliv, tydet på en helt sjelden seksuell kapasitet – som ikke lot til å ha avtatt merkbart med årene. Når han sier at han «var engang en kristen», er det egnet til å misforstås. I virkeligheten lever han fremdeles i den kristne forestillingsverden og har på ingen måte kastet sin tro over bord. Fortidsformen «var» uttrykker bare den ting, at han nå ikke finner seg selv verdig til å kalles en kristen, på grunn av det liv han fører. Dette kom bl.a. fram gjennom følgende replikkveksel under den samtalen jeg hadde med ham:

Jeg: Men siden du altså elsker denne vennen din så høyt, og ikke kan tenke deg å leve uten ham – kan du så ikke prøve å være hel, godta din egen natur og overvinne skyldfølelsen over at du føler den?

Han (fort og avfeiende):  Å nei, det klarer jeg nok aldri.

Jeg: Jeg kan høre på tonefallet ditt at du egentlig ikke ønsker å bli kvitt denne skyldfølelsen. Hvorfor ikke?

Han: Har du aldri tenkt deg at det kommer et liv etter dette?

– Med andre ord; Det var i skyldfølelsen over sin «synd» at han fant forankringen for sitt håp om evig liv. Han hadde absolutt ikke noe forsett om å slutte å «synde»; men når han bare syndet med vond samvittighet, mente han at det likevel kunne være visse sjanser for en plass i evigheten også for ham.

Et dypt inntrykk gjorde det også da han betrodde meg at han egentlig aldri innerst inne hadde villet innrømme overfor seg selv at han var homofil. Han nevnte forresten i samme forbindelse at dette også hadde gjeldt alle hans fire faste partnere: ingen av dem hadde noensinne villet vedgå overfor ham at de «var sånn» – ja ikke engang at de hadde en rem av huden: De hadde tilmed aldri med ord villet tilkjennegi at de var glade i ham – enda så klart de viste det i handling. Det gir et forunderlig innblikk i den verden av usannsynlig selvbedrag mange biseksuelle tydeligvis lever i.

F. G.