Forord

Etter utgivelsen av min bok ‘Vi som føler annerdedes’ (september 1957) har jeg mottatt en mengde brev fra lesere som selv tilhører den gruppe mennesker boka handler om. Det er til dels meget åpenhjertige og personlige brev — menneskelige dokumenter, som i løpet av tre-kvart år ga meg innblikk i flere faktiske menneskeskjebner enn jeg var blitt stilt overfor i hele mitt tidligere liv tilsammen.

Tanken om å samle et utvalg av disse leserbrevene til en bok, tok form allerede tidlig på våren 1958. Det slo meg at ingenting kunne gi allmenheten et mer levende bilde av hva det vil si å være homofil og av de homofiles stilling i vårt samfunn, enn en slik bok; og at den samtidig ville gi et sterkt inntrykk av variasjonsbredden blant disse menneskene, og dermed bidra til å avlive den forestillingen at de alle skulle være som støpt i én form, med samme livsholdning og adferd.

Jeg skrev da til forfatterne av de mest interessante brevene, åpenbarte min plan og spurte om tillatelse til å offentliggjøre — selvfølgelig anonymt — det eller de av vedkommendes brev til meg som jeg mente kunne være av interesse i min påtenkte samling. (Med mange av brevskriverne hadde jeg allerede da ført en lengere korrespondanse.) Dessuten ba jeg en del av dem om å skrive et mer utførlig brev om sin barndom og oppvekst, sin emosjonelle og åndelige utvikling fram til idag. — På den første forespørselen fikk jeg positivt svar fra nesten alle de angjeldende; og enkelte fulgte også min oppfordring om å skrive et supplerende og mer detaljert selvbiografisk brev. Slike brev har jeg dessuten bedt om og fått også fra et par gamle venner. — I de aller fleste tilfelle vil det fremgå, dels av selve teksten og dels av brevets form og omfang, om vedkommende brev er spontant eller «bestilt»; derfor blir dette som regel ikke direkte opplyst av meg.

For å sikre brevskrivernes anonymitet er ikke bare hver underskrift erstattet med et fingert navn som ikke har noe med vedkommendes virkelige navn å gjøre; men også stedsnavn er for det meste strøket eller endret. I en del av brevene er det også foretatt andre små endringer i de faktiske opplysninger brevskriveren gir om seg selv; men disse endringene er aldri av en slik art at de på noen måte fortegner de vesentlige trekkene i bildet av vedkommendes familieforhold eller av hans livssituasjon for øvrig.

Videre sier det seg selv at jeg har måttet skjære bort slike avsnitt av brevene som er uten almen interesse. Dette har det imidlertid i hvert eneste tilfelle lykkes å gjøre uten dermed å endre hverken brevets karakter eller (i nevneverdig grad) teksten umiddelbart foran og etter «bruddstedene».

Det største problem i forbindelse med denne beskjæringen har vært innledningene i regulære «førstegangs-brev». Alle disse brevene begynner jo med en henvisning til den boka som er foranledningen til brevet, og gir uttrykk for takknemlighet og anerkjennelse for den innsats den representerer. Jeg kunne jo ikke lemleste brevene ved å stryke alle disse innledningene i sin helhet. Men jeg har forkortet dem så meget som mulig — både ut fra alminnelig bluferdighet, og for så vidt mulig å unngå trettende gjentagelser hele boka igjennom.

Direkte feil i ortografi og tegnsetning har jeg naturlig vis måttet rette, men jeg har lagt an på å bevare slike egenheter ved rettskrivning og formverk som bidrar til å karakterisere brevskriveren og til å gi brevet en del av dets spesielle atmosfære. Selve språkføringen har jeg bare korrigert i den grad jeg har funnet det nødvendig for å klargjøre meningen.

Samtlige rettelser og endringer er i bifalt av brevskriverne selv, idet hver av dem har fått seg forelagt den endelige versjon av sitt bidrag v. Hvert av de 32 kapitlene i boka utgjør en enkelt brevskrivers bidrag (som kan bestå av ett eller flere brev) — pluss min eventuelle innledning og/eller avsluttende kommentar. All tekst i kapitlene som stammer fra meg (inklusive fotnotene), er satt med kursiv.

Ellers har mitt grunnprinsipp ved redigeringen av boka vært det å la brevene tale mest mulig for seg selv. Jeg har ikke villet innlate meg på noen psykologisk analyse av hvert brev eller noen detaljert belæring om hva materialet som helhet kan fortelle, men overlatt til leseren selv å gjøre seg sine refleksjoner og trekke sine slutninger.

På den annen side har jeg altså ikke funnet det riktig å la alle brevene bli stående uten noen som helst kommentar. — Når jeg ser bort fra de ganske korte orienterende bemerkningene som innleder enkelte av kapitlene, faller mine kommentarer stort sett i tre kategorier:

1. I en del tilfelle har jeg kommet med supplerende opplysninger om brevskriveren — basert dels på muntlige samtaler med ham, dels på senere brev, som ikke er tatt med her.
2. Andre ganger har jeg fremlagt mitt personlige syn på bestemte etiske spørsmål som blir reist i vedkommende brev, og som det er viktig for alle homofile å ta stilling til.
3. Jeg har tillatt meg å imøtegå visse uttalelser i et par av brevene som , hvis de var blitt stående ukommentert, etter mitt skjønn ville gitt leseren et skjevt og ensidig bilde av de forhold det dreier seg om, eller ledet til direkte misforståelser og feilvurderinger.

Endelig bør jeg her nevne at samlingen også omfatter to bidrag fra heterofile personer, som har skrevet til meg ut fra uselvisk interesse for saken. Den ene er en katolsk prest som gir en utredning om det homofile problem sett fra et katolsk synspunkt, den andre, en av mine kvinnelige heterofile venner.

— Jeg skulle tro at samlingen vil være av interesse ikke bare for tenkende legfolk, men også for de mer eller mindre sakkyndige på området — gjennom de streiflys de kaster over flere omstridte spørsmål innenfor homoseksualitetens problematikk.

Oslo, mars 1959.

Finn Grodal.