Brev 2

2. november 1957

Gode venn!

Mange takk for Deres svarbrev av i går. Er meget glad for at kontakten nå er i orden. Og takk for Deres beroligende ord angående min frykt. Jeg er tilbøyelig til å være enig med Dem. De nevner «skamfølelsens gift». Jeg tror jeg tør si meg helt fri for denne i mitt indre, på samme måte som jeg ikke skammer meg det minste for at jeg er kjevhendt. Men pga. den fiendtlige holdning fra samfunnets side ville jeg nok reagere med forlegenhet, om jeg i fleres påhør skulle bli mistenkt for homofile tendenser — vel fordi en, inntil nylig, har manglet ord å svare med. I det siste har bl.a. Deres bok bidratt mye til å klare begrepene. —

Nettopp det å være venner med seg selv, og dermed med hele verden, har jeg opplevet intenst i spesielle perioder med indre opplevelser av åndelig religiøs art, hvor spesielt min homofile legning fullt ut er blitt inderliggjort i ømhet og hengivenhet for personer av mine egne.

Komediespill har jeg også lite av. Har aldri kunnet lyve med god samvittighet. Det har mest blitt å tie, og jeg har ikke vært redd for negativt å si at jeg er homofil — idet jeg ofte har sagt rett ut at kvinnfolk interesserer meg så lite — de er luft for meg, Da trøster man meg med at bare vent til «den rette» kommer! M.h.t. fiendtlig holdning til samfunnet har jeg merket tilløp til det innimellom når jeg blir trist og nedfor. Men grunnstemningen er positiv, og spesielt nå i det aller siste. Jeg gleder meg over hvert par som blir lykkelig gift, og jeg har spesielt godt barne- og dyretekke. Jeg er fullt bevisst klar over at negative tanker om samfunnet og mine medmennesker er gift for sinn og sjel. — Når noen nevner at jeg er kvinnehater, må jeg benekte det. Hater aldeles ikke noen menneskegrupper. Jeg akter kvinnen som kvinne og mor høyt — som mitt medmenneske.

Så må jeg fortelle litt om mitt liv. — Er født i 1910. Mine foreldre er hva vi kaller troende. Men min mor har alltid vært sterkt nervøs — plaget av angstnevroser. Likevel var og er jeg alltid på bølgelengde med mor — mens far og jeg går mindre godt sammen og ofte irriterer hverandre gjensidig.

Når jeg tenker tilbake på meg selv, kan jeg huske helt fra før skolealderen, en negativ, livsangstbetonet innstilling. Følte at jeg ikke strakk til, og manglet pågangsmot og handlings-vilje i de forskjellige livssituasjoner. Var nok også preget av en sterkt hemmet utmerkelseslyst. Fra konfirmasjonsalderen tok direkte nervøsitet til å gjøre seg gjeldende. Våget meg lite i lag med andre kamerater, søkte helst selskap med yngre gutter. Følte meg uhyre hemmet, og at jeg var annerledes enn de andre.

Min første følelse for en av mitt eget kjønn viste seg under en sjøreise i 15-års alderen. Det var en kameratflokk med båten som skulle på sykkeltur. En av disse, ca. 12 år gammel, måtte jeg stadig beundre hemmelig. Syntes han var så kjekk og sirlig på alle måter, så uten å vite det var jeg nærmest forelsket i ham. Men der var bestemt intet bevisst erotisk over min følelse for gutten.

Senere gikk det som tilsvarende for heterofile — at denne forelskelsen fulgte etter den andre, i alle slags pene og kjekke gutter omkring puberteten, men aldri var det tale om å tore vise det på noen måte. All ømhetstrang brant jeg inne med. I stedet for hengivenhet og fellesskap med kamerater, ble det nervøsitet og hyppig onani fra ca. 13-års alderen. Trodde i lang tid at jeg var alene om det. Hadde egentlig ikke noen skyldfølelse pga. onanien.

Særlig på bakgrunn av Deres bok synes jeg det er temmelig klart at min ungdom var nødt til å bli så vanskelig og angstfylt som den ble. Min homofile legning kom jo på tvers av samfunnets konvensjonelle synsmåter. Jeg hadde jo tendenser som aldri måtte vises, bare undertrykkes – lyst og ulyst på samme tid (betingelser for å bli usikker og nervøs) – og så ingen å betro seg til.

Siden jeg ble konfirmert og skulle forsøke å bane meg en vei i livet, forekommer det meg som om alt har berodd på tilfeldigheter. Angsten og nervøsiteten hemmet meg voldsomt. Jeg følte at jeg besatt evner all right nok til litt av hvert og fikk tatt diverse skoler med bra resultat. Var borte i forskjellig slags arbeide, både åndens og håndens, men det ble ingen målbevisst konsentrasjon i noen bestemt retning. For om mulig å bedre nervene var jeg i noen år beskjeftiget med friskt arbeide i naturen — skog, hage, jord — men senere er jeg gått over i bygningsbransjen.

Først som fullvoksen betrodde jeg meg en dag til mine foreldre om min seksuelle legning. Begge tok det forholdsvis fornuftig, medfølende og uten bebreidelse. Det samme gjaldt en av mine brødre. Men direkte hjelp var det ellers ikke mulig for noen å gi meg. (Vi er i alt fire brødre i familien.)

Helt til ut i tyve-årene var jeg alltid alene om min utløsning. Men da opplevde jeg det for første gang sammen med en noe yngre gutt. — Var på besøk. Vi lå i samme seng og pratet om forskjellige sider ved sjølivet som han nylig hadde prøvd. Han skulle til å sove, men da var jeg blitt så «het» at jeg våget å trykke meg inn mot ham. Han reagerte straks ved å gripe om mitt lem og gav meg full utløsning med en aldeles vidunderlig følelse av hengivenhet og forståelse mellom oss. Men ingen av oss sa noen ting. — Det ble av forskjellige grunner bare med denne ene gangen. Men jeg levde lenge på det minnet.

En periode følte jeg meg særskilt deprimert og snakket med arbeidskameratene om min triste tilstand. De gav meg selvfølgelig dette råd: Få deg ei jente! Jeg gjorde virkelig et forsøk. Fikk forbindelse med en pike jeg kjente litt fra før, og vi hadde det riktig intimt og fortrolig sammen, om det enn ikke ble til noe direkte coitus (bl.a. på grunn av min mangelfulle ereksjon). Hun ga meg endog god attest som elsker! Dette viser at det altså kan finnes heterofile drag også hos en homofil.

Jeg har av og til tenkt at det kunne være det religiøse miljøet med Bibelens strenge krav angående seksuallivet som hadde hatt en spesiell innvirkning på meg i forholdet til kvinnekjønnet. Men det har sannsynligvis ikke spilt mer inn på meg enn på mine brødre. Derimot tror jeg nok at Bibelens strenghet på det homofile område, noe De også omtaler i boken, har hatt en sterkt hemmende virkning på aktivitet i homofil retning.

I dag kan mitt syn på dette kort formes slik: Gud ser heldigvis til hjertets innerste krok og bedømmer de homofile med absolutt rettferdighet, noe ikke mange mennesker makter. Skal en homofil virkelig gå med en veldig sum av varme følelser for andre likesinnede uten å få høve til å vise det i aktiv praksis der hvor forholdene virkelig ligger til rette for det? Mitt mislykkede liv er svar nok.

Så vil jeg igjen takke Dem hjertelig fordi De hadde mot til å utgi denne boken!

De vennligste hilsener fra

Olav K.

Finn Grodal kommenterer:

Utdrag av et brev fra Olav K. av 30. mars .1958:

Sommertider kan jeg bli nokså nedfor og mismodig. Fremtiden for en personlig synes så mørk og uhyggelig. En føler seg til overs — uduelig og slem og alt som ekkelt er. (Alt ville selvsagt være noe annet, føler jeg, hvis vi ble akseptert i samfunnet på like fot med heterofile. Men der er, som du vet, langt frem). Rent seksuelt har jeg nå i alle disse årene fra puberteten stort sett vært henvist til avholdenhet med hensyn til direkte kontakt med andre likesinnede — slik at det nesten er blitt en livsform: behovet for kontakt er nærmest blitt helt underkuet, så en likesom ikke føler noe sterkt behov, men er blitt forherdet i en selvtilstrekkelighets-tilstand. Og skulle jeg tenke meg å få høve til regelmessig seksuelt samvær med en partner ville der dukke opp så mange betenkeligheter på grunn av vansker i forbindelse med full trygghet og diskresjon — —.