20. september 1958

Kjære Finn Grodal,

Jeg har nettopp lest din bok «Vi som føler annerledes», og jeg får lyst til å sende deg min varmeste takk. Det trengtes en slik bok nå, det er utgitt så altfor mange bøker, særlig romaner, som bare streifer vårt problem, og som vanligvis skaper en latterlig eller ekkel bifigur av oss. Lager noen bløte eller vemmelige typer, som menneskene bør ta avstand fra.  

Bare nå vi som føler annerledes kunne slutte oss sammen og virkelig gi hverandre slik støtte at vi dermed kunne vise verden at vi var like gode og verdifulle mennesker som de såkalte "normale". Dessverre er veien dit lang. Fordommene og fordømmelsen av oss i skrift og tale har fått et så sterkt grep på sinnene at det skal et nesten overmenneskelig mot til å stå åpent frem og vise kulør. Det er jo i grunnen ikke noe rart heller, for den som det gjør, vil nok i 99% av tilfellene bli stående ensom og isolert. Jeg ser det her på landsbygda, at ingen trekker seg mer på avstand fra dem som får et slikt rykte enn akkurat de som selv er rammet av samme skjebne.

Nå vil jeg gjerne fortelle deg litt om hvordan det føles å være homoseksuell på landsbygda ­– ikke i et typisk bygdemiljø, men i ei bygd som har en liten by i sin midte.

Jeg er født i 1914, og er den midterste av fem søsken. Mine foreldre har et lite gårdsbruk, vi vokste opp blant dyr og landsmennesker, og jeg skulle etter alle regler ha blitt en sunn, kraftig bondegutt, som med årene ville funnet meg ei jente, giftet meg og fått nye sønner og døtre. Men livet har ikke ment at alle skal være etter samme mønster; heller ikke jeg ble et stykke som passet til tøybunken jeg egentlig var av.

Allerede i syvårsalderen visste jeg at jeg ikke passet inn i barneflokken i grenda vår. På en uforklarlig måte stod jeg utenfor all deres lek.

Venner var jeg med alle omkring meg, likevel manglet jeg kontakt og samhørighet med dem. De andre guttene hadde så mange interesser og leker som lå utenfor min interesse-krets. De snakket om hester, skytevåpen, fiske og slikt (dette var før traktorenes og fotballens tidsalder). Gutter og jenter lekte ikke så mye sammen den gangen; og lekte de sammen, så endte det som oftest med sex-leker.

Og allerede da, som syvåring, var jeg utenfor i den leken. Bygdebarn er slett ikke så uskyldige og uvitende i den slags som det ofte blir sagt. Vi hadde uinnskrenket plass og hundrevis av skjulesteder, iallfall i sommertiden. Når det begynte med slik lek, ble jeg helt sjokkert og sprang bort og gjemte meg, og jeg fikk mange vondord fra de andre, som trodde jeg var mammagutt og løp for å sladre; men det var jeg ikke. Det hendte jeg prøvde å være med; og allerede da begynte jeg å spille skuespill og vise følelser jeg ikke hadde, selv om det var ubevisst. Jeg prøvde på liv og død å være en annen enn jeg virkelig var – en ulykke som har fulgt meg gjennom hele livet.

Da jeg var åtte år, traff jeg min første kamerat, som etter alt å dømme må ha hatt det og følt på samme måte som jeg. Han var feriebarn fra Oslo, og kom igjen tre somre på rad. Jeg må ha vært forelsket i den tiden. Ennå i dag kan jeg huske ansiktet hans, måten han gikk på, formen på kropp og hender, alt. Han ble med meg og lekte dukkestue under låvebrua, og med ham falt det også naturlig å leke mor og far. Nå stakk vi til skogs sammen og hadde det bare godt; nå når vi var to, gjorde det ingenting om han ble kalt bytosk og jeg mammagutt. Han døde fra meg av tuberkulose.

Årene som fulgte, ble en endeløs rekke av grå dager. Det eneste lyspunkt var samværet med mine gamle venner. Jeg hadde venner i alle de gamle koner og menn som fantes i grenda vår, jeg var en god lytter for dem, og jeg ble aldri trett av å høre historier fra den gang de var barn og ennå lengre bakover i tida.

Til mine jevnaldrendes ros skal det sies at de aldri satte meg utenfor, og jeg ble alltid tatt med på råd når det var noe ekstra. Jentene var også greie, og jeg ble også koblet sammen med en av dem som skolekjæreste, – noe som gikk hurtig over, for jeg var nok en like stor skuffelse for henne som hun for meg. På en underlig, uforklarlig måte følte jeg at jeg var utenfor både guttenes og jentenes samfunn. Jeg var høyvokst og maskulin og tidlig utviklet; men noe gutt var jeg ikke, og jeg hadde heller ingen interesse av å ligne jenter. Jeg var et slags tredje kjønn. ­–

Klart som det skulle være i går, husker jeg da jeg var tretten år gammel og lå på sykehus. Sykepleierskene så ut som engler, og de likte om ettermiddagene å sitte på guttestua og spille og synge for oss, og når det var sovetid, gikk de fra seng til seng og ga oss en klem til godnatt. Men meg gikk de forbi, fordi jeg første kveld da søsteren kom og skulle si god natt, skrek «nei, nei, nei,» og virket som jeg skulle få krampe. Sykepleierskene forstod meg sikkert, for siden sa de bare vennlig godnatt.

Da jeg var fjorten år gammel, kom jeg ved skolekameraters hjelp over mange bøker som streifet inn på seksuallivet, de gikk på lån i klassen. De fleste av disse bøkene er sikkert glemt i dag, men jeg ser dem ennå for meg. Den ene var Hogstads «Bak de røde gardiner». Den interesserte meg ikke så stort, den var fra gledeshus i Amerika; men det var en annen som interesserte, den het «I skyggen av Karl Johan», og hadde et omslag med to feminine unge menn inne i halvskygge og en kvinne i rød kjole som stod og stirret fjernt etter dem. Den var skrevet av en Rita Freimann, og jeg syntes den gang hun var verdens klokeste dikter.

Det var den bok som viste meg klart: du er en av dem. En av de mest fremmelige av guttene forklarte om boken (han var forøvrig ikke interessert): «Vår landhandler er akkurat slik, og vi har gjort det sammen», ­­– og forklarte akkurat hva de hadde gjort; og så lo han. Han skulle bare visst hvor bittert alvor det var for meg å stå og høre om det. Jeg vet iallfall at jeg var sjeleglad da mor en kveld var sluppet opp for sukker, så jeg måtte gå bakveien hos landhandleren.

Det ble min første sex-opplevelse med et voksent menneske, og jeg kan aldri glemme ham. Det sies så ofte at voksne forfører barn. I dette tilfelle må jeg iallfall protestere: det var jeg som ledet landhandleren til å «forføre» meg, med vitende og vilje – ja, jeg var gått dit med et brennende ønske om at det ville skje. Det ble ikke den eneste gangen jeg gikk til ham. Han lærte meg meget om livet, han var en klok og god mann, og jeg sørget oppriktig da jeg senere hørte han var fengslet for omgang med mindreårige, han var da flyttet herfra.

Jeg vil så lenge jeg lever være glad i ham, og også takknemlig. Han var, all snakk til tross, et av de fineste mennesker jeg har kjent. Hans frue sa det samme i retten.

Ungdomsårene ble en kamp. Jeg var med, forestilte å leve; men innerst inne gråt jeg. Du har så sorgfulle øyne, sa jentene til meg. Venner manglet jeg ikke, men jeg manglet venner som forstod meg. De skulle bare visst hvor dødelig forelsket jeg var i noen av dem. Pussig nok hadde jeg mange seksuelle opplevelser med flere av dem, for ofte når vi gikk hjem fra fest eller kristelig møte, onanerte vi hverandre, for dem falt det ganske naturlig, ingen tenkte på at det var noe galt i det; det var bare streng avtale at ingen andre måtte vite noe. For dem gjaldt det kort og godt å få utløsning: lite ante de at det for meg betydde det alt.

I grunnen tok det meg ikke lang tid å finne ut hvor en skulle kontakte likesinnede her på bygda og i småbyen. Prester og predikanter skrek opp om danselokaler og restauranter som syndens arnesteder; men jeg visste bedre: skulle en treffe homoseksuelle, var det nettopp hos dem, på de religiøse møtene, det var ingen sjeldenhet å treffe noen av mine der. En var etter de flestes mening i trygge hender, som ikke førte noe vondt med seg, når en var havnet blant dem. Det gjorde det jo heller ikke; men jeg hadde mange vidunderlige timer etter slike møter. Først kaffe, så kyss og sex, og til slutt selvbebreidelser over at vi var falt.

Mange av disse prester og predikanter var gode mennesker, som kjempet hårdt med sin Gud og sin drift. Hvis historiene om dem ikke var sivet ut, eller hvis deres seksuelle innstilling hadde vært en annen, kunne mange av dem vært glimrende pedagoger og oppdragere. En av dem, kanskje den med sterkest drifter, hadde virkelig en Platons sjel.

Jeg var et meget følsomt ungt menneske, kanskje sterkt romantisk, og hadde også lett for å bli sentimental. Ofte tenkte jeg på selvmord. Det at min far ubevisst satte meg utenfor, ja nesten hatet meg, gjorde vel sitt. Det er merkelig – min far hadde imot meg fordi jeg var annerledes, enda han nok ikke hadde noe som helst anelse om hvordan jeg var annerledes. Jeg kom aldri noen gang til forståelse med ham. Vi var aldri direkte uvenner; men en merket hatet, dette hatet som alle som er annerledes har lett for å møte. Det var noe som lignet rasehat.

Jeg hadde en meget sterk kjønnsdrift og onanerte flere ganger daglig. Skyldfølelsen over dette gjorde meg forferdelig nervøs, og jeg begynte å isolere meg fra andre mennesker. Hadde ikke mine brødre så å si truet meg til å gå ut sammen med dem, hadde jeg vel endt på asyl.

Ettersom årene gikk spilte jeg mer og mer skuespill, både for meg sjøl og andre. Det hele var bare dumhet. Alle ser at slik spill bare skal dekke over noe vedkommende vil skjule, selv om vel de fleste ikke fatter hva det er hver enkelt skuespiller forsøker å skjule. Hvorfor forestille seg? Resultatet blir jo til syvende og sist bare til skade både for en sjøl og for den en omgås.

Jeg begynte med en sport som jeg angrer forferdelig på. Jeg begynte rett og slett å leke kjæreste med kvinner – som oftest kvinner som var adskillig eldre. Denne kjærlighetsleken drev jeg på med ­– men trakk meg stilt tilbake når det øyeblikket kom da det krevdes erotikk.

Alltid hendte det et eller annet som gjorde at jeg kunne slippe unna uten å røpe at jeg ikke kunne eller klarte det. En av disse kvinnene brøt til slutt sammen da jeg dro meg unna for godt. Til en viss grad prøver jeg å unnskylde meg sjøl med at jeg gjorde det for å dekke meg.

I årene som fulgte har jeg hatt mange søvnløse netter med anger og selvbebreidelse for dette. Jeg har lært at en aldri skal leke med kjærligheten. Like lite som jeg ønsker å bli lekt med og brukt til gjemmested for noe som skal skjules, like lite skulle jeg ha lekt med disse solide, gode kvinners følelsesliv.

Jeg var 23 år da jeg grep meg selv i nakken og snakket ut med en tyve år eldre kvinne som var glad i meg. Hun ble rystet og voldsomt skuffet, men jeg tror aldri hun har røpet meg til noen. Jeg snakker av og til med henne nå også. Hun var sikkert et mye bedre menneske enn jeg er.

Jeg forsøkte igjen å trekke meg tilbake fra livet. Nå prøvde jeg å dikte meg vekk fra alt. Det ble noveller og vers ­– som jeg merkelig nok fikk på trykk, både i dags- og ukepressen. Klisjeer var det vel alt sammen; iallfall hadde ikke personene liv, men kanskje var det natur- og interiørskildringens som reddet dem frem. Jeg sluttet med det da jeg var 26 år.

I grunnen var jeg heldig i forhold til mange av mine følelsesfeller. Jeg var ikke avhengig av strenge sjefer og slikt på arbeidsplassen. Min ene bror hadde tidlig begynt som keramiker, og jeg ble med; vi hadde og har vårt eget verksted, som har gått glimrende selv om det aldri har gitt oss mer enn så vi har levd godt.

Men tross alt hungret jeg etter liv. Hungret etter noen jeg kunne elske og dele hjem og kjønnsliv med. Tross alt mitt spill visste jeg at jeg på forhånd var dømt blant normale mennesker. Av og til ble jeg rammet av grusomme spydigheter – især fra eldre menn; mine jevnaldrende har på en måte alltid vært greie, enkelte kan ha gitt meg en finte i beruset tilstand, men ellers ikke.

Gjennom en annonse i et dameblad fikk kontakt med flere av mine. Plutselig var vi en hel liten flokk, som kunne reise til hverandre å få besøk av hverandre. Livet ble levelig. Og plutselig en dag møtte jeg her på bygda en parallell til meg sjøl. Jeg var nesten førti år og hadde fartet rundt både her i Norge og i andre land på steder hvor våre møtes uten å møte akkurat det menneske som talte til mine følelser, jeg ville ha et speilbilde av min egen sjel.

I grunnen var kravet meget vanskelig. Mannen måtte være maskulin, samtidig blid, elske musikk, bøker og skjønne ting, måtte være usnobbet, ærlig, og religiøs. Samtidig måtte han kunne like et glass alkohol, gjerne flere, og han skulle kunne hygge seg på samme måte som jeg. Gå lange turer, drømme foran peisen, og føle at noen talte til hans sjel i den gode skumring.

Jeg fant ham – eller han fant meg. Vi har greidd å holde sammen i alle år siden. Han er litt yngre enn meg. Jeg var dødelig forelsket, han ikke. Møn vi har levd oss inn i et varig vennskap, og vi arbeider for et felles mål. Begge dyrker vi de gleder som faller i vår vei, akkurat som heteroseksuelle menn.

Menn er ikke seksuelt stabile, selv om de er glade i bare ett menneske av hjertet. Vi forteller hverandre åpent alt som er skjedd – og tilgir hverandre, etter enkelte små scener. Selv om vi bor gjennomsiktig på landet, har vi det bra. Selvfølgelig merker en jo av og til at folk har en tilbeste. Det er vel menneskelig, Men vi har mange gode heteroseksuelle venner, som vi omgås regelmessig.

Kom det vansker med naboer, inntekter etc., så ble vi nok også her gjort til pariakaste, som negrene i Afrika og USA, eller som jødene mange steder i verden. Det kommer kanskje veltende en dag – som da nazi-bødlene kom i Tyskland og meiet ned både jøder og homoseksuelle.

Et lite ord vil jeg si deg, Finn Grodal, om mange av våre følelsesfeller. Det er mange vanskelige gemytter blant dem jeg har truffet. Noen er så sensible, «fornemme», ofte også løgnaktige og uærlige, at det er meget vanskelig å omgås dem. Enkelte bekjentgjør til kreti og pleti at sånn og sånn er jeg. Kommer så noen og nevner dem for andre, raser de opp om forfølgelse og sladder. Mange heteroseksuelle har nok vært med homofile uten noen gang å bringe sladder. Heldigvis er jo det bare en liten prosent av våre som er slike vanskelige som jeg nevnte; men disse typene som utmerker seg på ovennevnte måte, er på ingen måte med å jevne veien for oss andre.

Nå er det mitt håp at det vil bli mange klubber av våre som kan hjelpe hverandre. Jeg mener ikke økonomisk – men mentalt, påvirke hverandre til å bli kloke og hjelpsomme mot hverandre. Ikke bare søke erotiske kontakter, men virkelige venner. Vi må også finne forskjellige arbeidsfelter hvor vi kan vise at vi står like høyt som hvem som helst når det gjelder humanistisk og sosialt arbeid. f.eks. om vi tok oss av flyktninger som trengte oss – fortrinnsvis flyktninger med samme handicap som oss selv, men selvfølgelig også andre. Vi kunne også muligens gjøre en innsats i fredssaken. Vår «rase» er jo utenfor allesteds, og er like tvers-over alle grenser; vi er overalt og stat i staten, akkurat som jødene.

Nå får jeg slutte – det ble svært så langt et brev. –

Enda en gang takk, Finn Grodal!

Hjertelig hilsen

Otto F.