21.
Bernhard V.
Dato: 10. desember 1957
Ungdommen raser til de er 50 år, og etter 50 blir man verre.
Brev 1
10. desember 1957
Herr Finn Grodal,
De må ikke falle bakover når De ser at De har fått brev fra en helt fremmed, men grunnen er den at jeg nu nettopp har lest Deres bok Vi som føler annerledes. Så skulle jeg virkelig oppleve å få se på trykk akkurat det som jeg i mitt stille sinn har tenkt. Jeg har da opplevd å forstå at jeg ikke er den eneste homofile på berget.
Min kamp gjennom et langt liv berører jeg ikke denne gang, da det blir altfor langtrukket. Men at mennesker skulle være på sitt høyeste i ungdommen i seksualanliggender, passer i hvert fall ikke på meg. Nu har jeg passert de 70, men trangen er absolutt den samme som for 50 år siden. Jeg kom til å minnes et gammelt ordspråk: at ungdommen raser til de er 50 år, og etter 50 blir man verre. Er det noe som passer for meg, er det det.
Og så til poenget. Grunnen til at jeg skriver til Dem er at jeg vil på det hjerteligste takke Dem for boken og at De hadde initiativ nok – for ikke å snakke om mot – til å gå dem i møte på den motsatte leir. Ære være Dem for det. Det synes for meg som om jeg har fått et annet syn på verden, og at man føler en viss trygghet. Hvis De har interesse av å vite mer om meg, står jeg til tjeneste.
Ja, atter takk for boken, og så vil jeg nytte høvet og ønske Dem en riktig god jul.
Med hjertelig hilsen,
Bernhard V.
N.B. Hører gjerne fra Dem
D.S.
Brev 2
8. februar 1958
Beste herr Grodal,
Godt nyttår og takk for brevet! De spør om min barndom og framover i tiden. Ja, det er ikke så mye å fortelle om, da jeg vokste opp som barn flest. Vi var fem brødre, ingen søster. Og jeg var den yngste og nu den eneste gjenlevende. Ungdomstiden fortonet seg jo annerledes. I 22-årsalderen gikk jeg på meieriskole. Der kom jeg til å dele værelse med en annen elev, og han var, som vi nu kaller det, fullt ut homofil, og gjorde stadig kur til meg, og jeg ga da efter, og det var mitt første eventyr. Dette varte jo bare et år. Siden reiste jeg nordover, jeg skulle da eksercere.
Nu for å gjøre en lang historie kort, har jeg vært gift to ganger. Med min første kone hadde jeg ingen barn. Vi levde sammen i 20 år. Etter at jeg hadde vært enkemann i ett og et halvt år, kom jeg i korrespondanse med nummer to. Hun hadde et lite gårdsbruk og var enke med fem mindreårige barn. Vi var gift i 24 år, hun døde 68 år gammel. Med henne hadde jeg en sønn som nu er 25 år.
Enten De tror det eller ikke, så drev jeg ikke så lite homofili hele tiden mens jeg var gift, men ingen av konene merket noen ting, og jeg må si om meg selv at jeg måtte gå adskillige krokveier. Det var nu ikke sånn stor kjærlighet fra min side, men jeg synes det var hyggelig å ha en kvinne til å stelle for seg. Ja, dette var i sammendrag det vesentligste.
Hører gjerne fra Dem.
Med de beste hilsener og ønsker,
Eders Bernhard
Brev 3
22. mars 1958
Beste Herr Grodal.
Tusen takk for brev og avis, det var interessant å få et innblikk i hva dere arbeider med. Måtte det bare lykkes for dere eller rettere oss, å få våre motstandere til å innse vår berettigelse i samfunnet. De spør om tillatelse til å offentliggjøre disse brevene. Selvfølgelig herr Grodal, bare det skjer på den mest anonyme måte, og det tviler jeg ikke på at de får til. Bare kjør i vei og lykke til!
Så var det angående brevvenner. Jeg for min del ønsker mestå komme i kontakt med yngre mennesker. Jeg har alltid omgåttes folk i 20 årsalderen, og jeg har vært godt likt av samtlige. Jeg kan så godt forstå dem og delta i deres aktuelle interesser og diskutere om ditt og datt. Og på det seksuelle området har jeg kun hatt omgang i den alder. Jeg kunne jo godt værederes bestefar, så De forstår Grodal, at mitt tilfelle er helt utenfor det vanlige, og det vet jeg selv. Jeg kan også godt være i damesleskap og konversere med dem og ha det riktig artig. Som sagt, jeg kan være med på litt av hvert.
Så vil jeg nytte høve og ønske Dem en riktig god påske. De skal vel på påsketur, formoder jeg?
Og så takk for denne gang med beste hilsener fra Bernhard.
Original manus
