6. oktober 1958

Kjære Finn Grodal,

Min hjerteligste takk for deres vennlige brev! Mitt første brev var i hovedsak ment som en takk for deres bok, og mine øvrige uttalelser var korte og summariske. Jeg tillater meg derfor her å skrive mer utførlig om noe av det jeg nevnte sist. Likeledes vil jeg presentere meg selv litt nærmere, slik at De i noen grad kan bedømme min bakgrunn.

Jeg nevnte i mitt forrige brev den homofile tidsskriftlitteraturen, som jeg fra tid til annen har blitt kjent med. Bare en liten del av denne fortjener den anerkjennelsen jeg umiddelbart føler trang til å gi deres bok. Inntil nylig var en for stor del av denne tidsskriftlitteraturen, særlig her i Danmark, snarere egnet til å vekke eller befeste en forståelig motvilje hos den heterofile majoriteten enn til å spre kunnskap om våre livsvilkår og forutsetninger, hvorav så mange misforståelser oppstår. Man kan bare håpe at forsøkene som i den senere tid er gjort for å forbedre standarden i den homofile pressen i Danmark, vil lykkes.

Det er nemlig klokt å huske at ikke all den motstanden som eksisterer hos flertallet med hensyn til vår seksuelle orientering, skyldes uvilje mot å gi en rettferdig vurdering. La gå at viljen og evnen til dette bare finnes hos et mindretall, men dette mindretallets forsøk på å forstå det homofile problemet blir ikke lettere ved selvmedlidende utgytelser, billige kjærlighetsnoveller eller svakt underbygde forsvar for tvilsomme forhold, som ikke sjelden har fått spalteplass i publikasjoner som skulle være kamporganer for en mer liberal holdning.

Generelt stilles det store krav til modenhet, velvilje og selvstendighet hos den som vil frigjøre seg fra vanetenkning. Dette er en enda større utfordring for den heterofile som forsøker å forstå vårt problem. Hans vanskeligheter med å sette seg inn i en livsform som for ham må virke som en motsetning til alt han ellers tenker og føler, blir bare større dersom han fra vår side møter en tankegang som er like ensidig som det ukritiske flertallets vanemessige fordommer.

Jeg må forøvrig legge til at heller ikke for den homofile, som ennå ikke har kommet til å akseptere sin egenart, har de danske homofiltidsskriftene kunnet yte særlig hjelp. Til det kreves takt, smak og sans for moralverdienes avgjørende betydning. Ikke alt kan aksepteres bare fordi det er et uttrykk for homofilt følelsesliv. Det finnes grenser for oss så vel som for alle andre.

En argumentasjon som fremføres i en velbalansert form, og som bygger på en nøktern vurdering kombinert med et varmt hjerte for saken, vil alltid på lang sikt ha størst gjennomslagskraft.

Med dette håper jeg å ha klargjort det jeg bare antydet i forrige brev. Jeg går nå over til den nærmere presentasjonen av meg selv, som jeg lovet Dem.

La meg innledningsvis slå fast at jeg tilhører de heldige menneskene som i vesentlige perioder av livet har levd et svært lykkelig og rikt liv. Til disse periodene hører imidlertid ikke min barndom.

Jeg kommer fra et middelklassehjem. Mine første minner stammer fra den tiden da min far var i ferd med å bygge opp sin egen virksomhet under svært vanskelige ytre og indre forhold. Mor var sterkt nervøst disponert. Hun led av forfølgelsesforestillinger. Hun var alltid en dårlig økonom og brukte langt mer enn det far med hardt arbeid kunne tjene inn. Hennes sosiale ambisjoner var store — ikke minst for hennes sønn. Far møtte hun med stadige bebreidelser. Han sto i alt vesentlig alene med ansvaret for familiens trivsel.

Mor var sykelig opptatt av å passe på meg, ettersom jeg var den siste av tre barn og den eneste som fikk lov til å leve mer enn noen få dager. Hun la skylden for dette på far. Hvis jeg husker riktig, var jeg neppe mer enn 5-6 år da hun fortalte meg at far og hans familie ("denne ligaen") hadde tatt livet av hennes førstefødte. Gjennom årene, i hennes hyppige depresjonsperioder, fikk jeg ofte høre denne historien på nytt, hver gang med forskjellige detaljer.

Mor var svært sjalu når jeg viste hengivenhet overfor far. Hennes politikk i hjemmet gikk konsekvent ut på å skille oss fra hverandre og knytte meg til seg. Da jeg ble skolepliktig, forbød hun meg å la far høre meg i leksene. Jeg husker fortsatt som noe av det mest pinlige jeg har opplevd, de krumspringene jeg gjorde for å unngå dette, av frykt for de slag som uunngåelig ville følge dagen etter, når far var gått på arbeid, dersom jeg røpet den egentlige sammenhengen. Fra svært tidlig alder lærte jeg at jeg kunne føle meg trygg hos far, mens jeg fra mors side aldri kunne vite hva som ville komme.

Etter 17 års ekteskap var far både fysisk og psykisk så langt nede at han var nær et sammenbrudd. Han søkte separasjon, som ble innvilget ved dom. Myndighetene tildelte min mor foreldreansvaret for meg. Jeg var da 12 år gammel.

I de ti årene mor levde etter denne hendelsen, var hennes mål dels å sikre meg som sin tjenende slave, dels å beskytte meg mot verdens farer. Dette førte til et forbud mot å knytte vennskap med skolekamerater – med ett unntak. Denne vennen fikk jeg lov til å besøke i et par timer den første søndagen i hver måned. Hvis jeg kom bare 10-15 minutter senere hjem fra skolen enn forventet, ble mor alltid engstelig for at noe hadde skjedd meg, og reaksjonen var som regel pryl – i beste fall kjeft og gråt. Flere ganger måtte jeg møte opp på skolen med en lapp hjemmefra der det sto: "Min sønn får ikke delta i gymnastikk, da han er forkjølet." Den virkelige grunnen var at blåmerkene ikke skulle komme for dagens lys.

I disse årene så jeg offisielt min far kun når jeg ble sendt til ham for å be om penger, til tross for at mor hadde fått en rimelig underholdsordning som alltid ble betalt punktlig gjennom hennes advokat. Disse ærendene var meg svært pinlige, da jeg alltid på forhånd ble instruert om hva jeg skulle si, og dermed ble tvunget til å lyve grovt for ham. Jeg gjenga de oppdiktede historiene pliktskyldigst, slik jeg var blitt pålagt, ut fra en lojalitetsfølelse overfor mor. Far forsto det, men lot aldri merke til at han gjennomskuet meg.

Kun med lange mellomrom klarte jeg å besøke ham i smug på arbeidsplassen hans når jeg av andre grunner ble sendt til byen. Han var alltid godheten selv og tok seg tid til meg, uansett hvor travelt han hadde det. Disse besøkene er blant de få lyspunktene i min tilværelse i disse årene. Selvfølgelig nærte jeg et sterkt ønske om å frigjøre meg fra mor og flytte inn hos far. Mor hadde imidlertid en enormt sterk vilje. Ved én anledning prøvde jeg det, men mors reaksjon var så voldsom at det nesten endte i en offentlig skandale, og jeg forsøkte aldri igjen.

Far var avskåret fra å gripe inn for ikke å gjøre situasjonen enda vanskeligere for meg. Det er ingen tvil om at mor ville mitt beste, men hennes handlinger var farget av vrangforestillinger, og hennes gode hensikter ble overskygget av nesten daglige, voldsomme og uforutsigbare humørsvingninger. Hun ville mye godt, men evnet ikke å tilpasse seg denne verden. Da jeg var 22 år, døde mor, og jeg må åpent innrømme at savnet av henne raskt vek for en følelse av lettelse.

Min egen reaksjon på mors heftige temperament var å gjøre meg så usynlig som mulig. "Fred for enhver pris" kunne stå som mottoet for min tilværelse. Helt fra jeg var liten, var jeg vant til å adlyde hennes minste vink og til å forsøke det umulige – å gjette hennes ønsker på forhånd. I ettertid ser jeg at det var en slags skole. Men det var urimelige og ofte sårende krav som ble stilt. Enhver form for selvtillit ble revet bort. Usikkerheten som fra tidlig alder preget forholdet til min mor, kombinert med den motsatte følelsen jeg hadde for min far, tror jeg spilte en avgjørende rolle for min homofile utvikling. Ubevisst har jeg antakelig overført disse motstridende følelsene til henholdsvis kvinner og menn generelt; jeg har kommet til å føle meg usikker på det motsatte kjønn og trygg på mitt eget. At mor brøt ut i voldsom vrede bare ved mistanken om at jeg interesserte meg for jenter, har utvilsomt bidratt i samme retning.

En episode som fant sted et par år etter mine foreldres skilsmisse, kan tjene som et eksempel på den atmosfæren jeg levde i. Til en bursdag ga far meg en koffert i gave. Da jeg kom hjem med den, viste mor tydelige tegn på misnøye. Da jeg ville åpne den, utbrøt hun, med tårer i øynene og skrekk malt i ansiktet: "Nei, gjør det ikke! Det sitter en forgiftet nål inni!" Dette var hennes siste forsøk på å få meg til å avstå fra gaven. Hun hadde det ikke lett.

En ting til bør jeg nevne om mitt hjem. Jeg skylder begge mine foreldre sansen for og gleden ved kulturverdier som musikk, billedkunst, litteratur og kunsthåndverk. Disse tingene var en naturlig del av hjemmets interessefelt.

God litteratur, tilpasset min alder, ble brukt som godnatthistorier eller gitt i bursdagsgave. Jeg fikk undervisning i både fiolin- og pianospill. Tidlig ble jeg tatt med på museer, utstillinger og konserter. Av stor betydning for hjemmets ånd før skilsmissen var også det faktum at far selv var skapende innen sitt felt, i en tid da mange nye ideer gjorde sitt inntog. Begge mine foreldre gjorde sitt beste for å gi meg den best mulige utdannelsen, uten å ta hensyn til økonomiske begrensninger, selv om hjemmets økonomi var presset.

Noen år før min mors død tok jeg studenteksamen, og samtidig begynte jeg å frigjøre meg fra hjemmets kvelende bånd. Jeg var fullstendig uskikket til dette. Jeg var "underlig", innadvendt og sjenert og fryktet sosial kontakt. Heldigvis kom jeg i kontakt med en illegal gruppe kort tid etter at jødeforfølgelsene startet i oktober 1943. Jeg står i dyp takknemlighetsgjeld til mine kamerater i motstandsbevegelsen, som – uten spørsmål – forsto at noe var galt, og gjennom sin tillit, takt og vennskap hjalp meg med å bryte ned mine sperrer og bli et normalt fungerende, livsglad ungt menneske.

Anelsen om min erotiske særhet begynte i gymnasieårene å gå over i visshet. Det uroet meg en hel del, fordi det bekreftet min mors stadige gjentakelser om at jeg var håpløs på snart sagt alle områder. Selvfølgelig håpet jeg at det ville gå over. Jeg skylder mine kamerater i motstandsbevegelsen at dette problemet sjelden fikk lov til å plage meg.

Opplevelsen av fellesskap og kameratskap, kombinert med selve arbeidet i gruppen, opptok all min tid og energi. Mor døde noen måneder etter krigens slutt, og hjemmet mitt ble etter hvert et samlingssted for mine universitetsvenner.

Et års tid senere møtte jeg en mann som var seks år eldre enn meg. Vi forelsket oss dypt i hverandre. Jeg har knapt møtt noen som så helhjertet tok del i mine interesser og engasjerte seg i mitt ve og vel. Forholdet var preget av den største gjensidighet. Min nye venn ble naturlig en del av flokken. Han var godt likt av alle.

Vårt forholds sanne natur holdt vi for oss selv. De bekymringene min homoseksualitet hadde voldt meg, og den skamfølelsen som kunne gripe tak i følelseslivet mitt, forsvant som dugg for solen. To omstendigheter bidro til dette. Den vennekretsen jeg allerede hadde, besto av begge kjønn, og så vidt jeg vet var alle "normale". Vårt kameratskap var av en slik kvalitet at vi alle kunne se hverandre åpent i øynene. Det rommet alt fra dyp fortrolighet til løssluppen livsglede. Musikk, etikk, filosofi og litteratur var stadig temaer for våre samtaler og diskusjoner. Grunntonen var kristen, men uten sneverhet eller forloren høytidelighet. Det var ikke vanlig at vi blottet vårt innerste for hverandre, men muligheten for å gjøre det og bli forstått i beste mening var alltid til stede.

Dersom noe kom noen for øre, og det var behov for hjelp, ble den alltid gitt. Jeg var altså i den sjeldne situasjonen at jeg ikke trengte å frykte om min legning skulle bli oppdaget. Den andre faktoren som overvandt mine tvil, var at forholdet til min venn var av en slik art at enhver tanke om at det skulle ligge noe urent til grunn, måtte forstumme. Når en forelskelse stabiliseres og vokser til sann kjærlighet, blir de beste egenskapene hos begge parter fremkalt. Forholdet får da en egenverdi som sprenger rammene for hva som i alminnelig forstand anses som rett og rimelig. Dette er ikke sagt for å kritisere borgerlig orden og rettsfølelse, men som en selvopplevd erfaring.

La dette være nok til å gi Dem et begrep om min bakgrunn. Jeg har allerede oppholdt meg for lenge ved meg selv. De senere år er det ikke grunn til å gå nærmere inn på, da det er barndommen og ungdomsårene som former voksenlivets utvikling.

Livet har gitt meg mange goder ved å la meg slippe helskinnet gjennom min barndom og skjenke meg rike ungdomsår.

La meg til slutt komme med et par mer generelle betraktninger. Det er riktig at "vi som føler annerledes" til en viss grad har en særstilling i samfunnet, fordi vår innstilling av mange oppfattes som moralsk fordervet. Dette fører til at mange av oss homofile føler oss spesielt ynkverdige.

Likevel er det slik at vår avvikelse ikke medfører en så stor forskjell fra majoriteten av homo sapiens at vi i ett og alt skiller oss ut fra dem. Vi har i alle andre henseender fått de samme evner og de samme forpliktelser som medlemmer av et samfunn. Uansett om vi innrømmes de samme rettighetene som flertallet eller ikke, har vi like fullt den samme plikten til å utvikle våre evner som enkeltindivider, til å leve opp til en forsvarlig moralsk standard, til å finne et ståsted i tilværelsen, til å dyktiggjøre oss, til å si ja til livet og de oppgaver som blir lagt foran oss. I alt vesentlig må vi kjempe med de samme feil og mangler i oss selv, og vi har de samme fortrinn som alle andre. Denne erkjennelsen burde trenge bedre gjennom hos begge parter.

De hjerteligste hilsener
fra Deres hengivne
Mogens D.

‍