16. mars 1958.

Herr Finn Grodal!

Hjertelig takk for brevet jeg fikk for lenge siden.

Og endelig skal jeg få en passende stund for å sette meg ned og sende deg noen linjer. (Håper det er 0.K. med «du»-formen.) Synes det passer best blant mannfolk og når brevene er i mer personlig stil.

Jeg burde kanskje ha skrevet på maskin, men det blir liksom mere forretningsmessig, en må jo kalle dette for privatsak. Som før fortalt, ville jeg gjerne betro deg min livshistorie slik den har forløpt seg til dags dato. Du sa at taushetsplikten behøvde jeg ikke tvile på, så den side av saken skulle være i orden.

Min barndom har jeg ingenting å klage på, jeg kom snart sammen med barn fra nabogårdene, spesielt 2 brødre, den ene 6 år eldre enn meg og den andre 3 år eldre. Så merkelig dette nå høres, ble det helst han som var 6 år eldre jeg var mest sammen med.

Jeg kan begynne med fra jeg var ca. 7 år, han var altså da 13 år. Ved den tiden begynte et forhold mellom oss, slik det kan oppstå mellom gutter; men litt uvanlig var det jo i dette tilfellet, da det var nokså stor aldersforskjell mellom oss.

Hans bror interesserte meg aldri i så måte, jeg kunne aldri da eller senere tenkt meg muligheten av noe slikt med ham. Det høres kanskje usannsynlig at dette var tilfelle når jeg var bare 7 år, men det er faktum. Det var vel ikke så ofte de første årene, men ettersom årene gikk og vi ble eldre, ble det oftere. Han ble jo voksen før meg og hans seksuelle trang ble jo større etter hvert.

Når jeg i dag tenker tilbake på denne tiden, synes jeg det er noe vakkert ved den. Men noen egentlig kjærlighet tror jeg ikke det har vært med i spillet mellom oss, vi var bare glade i hverandre seksuelt.

Som sagt, årene gikk, jeg ble også voksen. Det ble straks verre, for da først forsto jeg litt etter litt at det var noe galt fatt med meg. Men heldigvis hadde jeg jo min venn som jeg fremdeles var sammen med av og til, — i det hele tatt gikk årene ganske smertefritt, selvfølgelig måtte jeg finne meg i å se andre av mine venner feste og ha det moro, mens jeg syntes det hele ikke var noe moro i det hele tatt.

Min venn begynte også smått om senn å gå med jenter. Heldigvis var det ikke noe kjærlighet mellom oss, så det gjorde meg ikke særlig ondt å se dette.

Så en vakker dag giftet han seg, heller ikke det gjorde noe særlig inntrykk på meg. Jeg begynte å reise ut i min sommerferie, til Danmark dro jeg flere år, og her kom jeg da sammen med følelsesfeller, men kan trygt si at den dag i dag kan jeg ikke skryte av at jeg har gjort bekjentskaper av varig verdi på den måten.

Så kan jeg fortelle deg at den vennen min fortsatt siden han giftet seg av og til har «besøkt» meg, og alt foregår som før. Er det ikke merkelig?

Selvfølgelig kan det ikke bli så ofte nå som før, det er jo en ting man må forstå.

I Oslo har jeg vært mange ganger, har til og med vært med på festlig samvær i Forbundet. Si meg, er det noe sånt nå?

Men så kommer noe spennende. For ca. to år siden hendte noe som satte meg i «kok». Det dreier seg om en kar her fra bygda som jeg kjenner, litt eldre enn meg, typisk he-man. Mitt ideal i alle år. Men hvem kunne «prøve» med en slik? Han har alltid vært en ivrig jeger etter jenter. Nå er han kanskje litt roligere ettersom han er blitt eldre.

Jo, det var altså en dag for et par år siden. Jeg var hos ham, han har alltid vært en spøkefugl og lett å være sammen med. Han lå på divanen, og radioen står ved siden av den, han bad meg finne musikk, jeg gikk bort til radioen og begynte å skru og søke. Plutselig tok han fatt i meg og dro meg ned til seg, det hele gikk så hurtig for seg at jeg nesten ingenting ante før vi lå i hverandres armer og gjorde det jeg alltid har lengtet etter med ham.

Da det hele var over, var det som om det skulle ha vært det naturligste av verden. Da jeg om natten gikk hjem, kunne jeg uten tvil fastslå at dette var mitt livs største glede. Trodde nesten ikke det kunne være sant. De følgende dager gikk jeg som i en lykkelig rus. Ville det skje om igjen? Dette spørsmålet dukket opp hver dag som gikk. Nå visste jeg hva virkelig kjærlighet var.

Når sex og kjærlighet kan oppnås hos en og samme person, da først må det være fullkomment. Dagene ble til uker, ukene ble til måneder uten at noe mere skjedde. Heldigvis var det min sommerferie på denne tiden, så jeg fikk da oppleve litt, men på langt nær det jeg ønsket, eller rettere sagt så mye jeg ønsket.

Jeg er i grunnen litt kresen også, en burde kanskje ikke være det.

Det ble sensommer og mørkere kvelder, det er absolutt en fordel.

Så endelig skjedde neste gang. Nå var jeg sikker på at det ikke var bare en gang, men at det kom til å bli flere.

Siden har det vært mange, mange ganger, men merkelig nok jo oftere det blir, desto mere ønsker jeg det må være.

Jeg har sagt til meg selv flere ganger, når jeg har gått fra ham uten at «noe har hendt»: «Kanskje det hadde vært bedre om dette forholdet ikke var kommet i stand. Hvis f.eks. han er sammen med andre en kveld, da føler jeg meg aldeles forferdelig syk. Slik føler jeg det aldri for den andre vennen min. Men når vi så er sammen igjen, er jeg det lykkeligste menneske på jorden.»

Det ville være hyggelig å høre hva du sier til dette. Egentlig er det ikke min natur å fordype meg i problemer og forlange rettferdighet, eller i det minste få en forklaring, men en kjenner ofte at en får et støt rett mot brystet, og selv de ubetydeligste småting kan gjøre vondt. En må aldri la seg kue av verden, om den er aldri så hard og grusom.

Jeg tror arbeidet er det eneste våpen. Du må tvinge verden til å respektere deg, og det kan du oppnå gjennom arbeidet.

Det blir nok for denne gang.

De beste hilsener fra

Bjørn G.

Finn Grodal kommenterer:

I mitt svar på dette brevet ga jeg uttrykk for undring over at han i lengden kunne orke å leve sånn på et annet menneskes nåde, og i konstant og fortærende uvisshet. Det var i mine øyne en altfor høy pris å betale for slike lykkelige stunder; blant annet måtte det før eller senere gå på nervene løs. Jeg rådet ham derfor til å snakke ut med denne partneren, betro ham sin kjærlighet og spørre om denne ble gjengjeldt – og om den andre altså kunne og ville innstille seg på et varig forhold. Og så bryte over tvert, hvis han ikke fikk positivt svar på disse to spørsmålene.

Men av hans svar på dette brevet mitt fremgår det at han tross alt ikke kan få seg til å følge mitt råd:

Jeg kan ikke snakke noe særlig med ham om denne sak [forholdet mellom oss], jeg tror ikke han ville like det. Han vet jo ikke at jeg er homo, og kanskje hvis han forsto det, ville han slutte tvert.

Jeg må nok si at jeg sperret øynene opp i forbauselse da jeg leste det siste punktumet. Det forekommer meg usannsynlig at denne vennen ikke ville ha så meget som en anelse om at hele følelseslivet hos Bjørn G. gikk i homofil retning. Men alt er jo mulig, når det gjelder folks forestillinger om disse tingene. Videre forbløffet det meg at Bjørn G. er så skråsikker på at vennen ikke kan regnes som homofil – ja ikke engang som biseksuell!

Men det er tross alt forståelig og menneskelig at min brevskriver ikke orker å betro den andre hva dette forholdet i virkeligheten betyr for ham selv. For han har vel rett i at partneren – hvis følelser formodentlig ikke stikker særlig dypt – da kanskje ville gjøre slutt på forbindelsen. Det er bare å håpe at denne uvissheten ikke vil vare altfor lenge – og at nervene hans vil klare påkjenningen.

F.G.