2. november 1958

Kjære venn,

Når jeg har lovet deg å skrive litt om meg selv, så er det ingen lett oppgave, selv om jeg akter å gripe den oppriktige pennen og la ordene falle på papiret uten plan og refleksjon. Hva skal jeg ta med, hva skal jeg utelate? En strøm av mangeartede minner når jeg tenker tilbake og prøver å ta et overblikk. Hva skal jeg plukke fram av denne strømmen? Ennå er jeg en forholdsvis ung mann, men likevel, hvor mange minner!

Klarest i erindringen, som et slags vendepunkt i livet, står minnet om den gang jeg som 20-åring flyttet hjemmefra. Vekk fra småbyen for å slå meg ned i Oslo. For å gjøre karriere? Langt fra, det var vel knapt i tankene, ærgjerrig var jeg minst av alt. Målet var klart: å føre en homofil tilværelse. Jeg var fast bestemt på å kaste meg over alt jeg kunne oppleve av erotikk og kjærlighetseventyr. Vill av begjær etter å oppnå de gleder jeg hadde måttet forsake i småbyen. Jeg skulle ta igjen det forsømte. Og det gjorde jeg til gangs!

Jeg hadde fått snusen i at et bestemt sted i sentrum var en homofil markedsplass. Og så ivrig og forsulten var jeg, at jeg allerede første kvelden i hovedstaden styrte mine skritt til dette mystiske sted. Her ble jeg “kapret” av en litt tungsindig, men kjekk Oslogutt som førte meg til en av byens parker, hvor vi nøt erotiske gleder i busk og kratt. Sannelig, vi var ikke skvetne. For meg var det en mektig, frydefull opplevelse, og gutten ble jeg en smule forelsket i.

Neste dag oppsøkte jeg min farbror, som gledet seg over at hans nevø fra provinsen var kommet til hovedstaden for å utvikle seg og lære nye ting. Han trodde jeg hadde edle ambisjoner – akk ja.

Karrieren besto i en søvndyssende kontorjobb. Men så var privatlivet desto mer spennende og avvekslende. Den melankolske fra møteplassen ble lei meg etter en uke, men jeg fant nye gutter, og så gikk det slag i slag. Jeg fikk erfare at seksuell lettsindighet kan være en glimrende allround-medisin. Det så ut til at den erotiske aktiviteten skjerpet min interesse og virketrang også i alle andre retninger. Jeg ble interessert i symfonisk musikk, samfunnsspørsmål, metafysikk og Gud vet hva. Bøker og avisspalter slukte jeg med en glød som aldri før. Jeg fikk tid til alt. Den engstelige forsiktigheten var det slutt med, småbyhammen var kastet av, og en liten fønix-fugl var begynt å blafre med vingene.

Som nytt medlem av den homofile klan var jeg en tid ganske populær og etterspurt. Det var stadig selskaper og fester, små og store elskovsopplevelser i fleng. Jeg kom med i en gjeng hvor det var realt og godt kameratskap og et festlig hurramegrundt-humør. Moro var det når “jentene” fikk kle seg ut og agere som Maria Stuart, Mata Hari, Gloria Swanson, nonner, hertuginner eller franske horer. Særlig det siste virket alltid overbevisende. Parodiene kunne av og til være herlig treffende og langt overstige hva vi møter av crazy-komikk på revyscenene.

Og jeg glemmer aldri de store “ballene” som var løsslupne karnevalsforestillinger i stort format. Halvparten av oss var “damer” i fotside selskapstoaletter. Festens toastmaster pleide å opptre i dronning Elizabeth-kostyme. “Hennes” oppgave var å påse at lystighetene holdt seg innenfor en viss anstendig ramme. Gøyalt var det.

Den homofile hybeltilværelsen var ikke uten problemer. I flere år bodde jeg hos et surmavet ektepar på vestkanten. De lyttet ved døren og levde ellers uten særlige begivenheter. De kom med kritiske bemerkninger om min “eiendommelige omgang”, men var for dannede til noensinne å ta ordet “homoseksuell” i sin munn. Omsider lyktes det dem å få satt meg på porten.

Et annet sted bodde jeg hos en eldre naiv enke. Hun tålte ikke at leieboerne hadde damebesøk på rommet, men synes det var svært så hyggelig at jeg av og til lot en ung mann – “kamerat utenbys fra” – overnatte hos meg. Hun oppfattet meg som en prektig ung mann som voktet seg for det farlige kvinnekjønn.

Verden vil bedras. Det er et motto vi homofile blir nødt til å tilegne oss enten vi vil eller ikke. Det dumme, men nødvendige narreriet kan undertiden bli ufrivillig komisk. Som når en eller annen agerer dybdepsykolog og finner ut at nettopp jeg er den verste skjørtejeger av alle. Jeg som aldri har vært til sengs med et fruentimmer!

Nedverdigende og pinlig er det å måtte skjule sitt egentlig jeg så omhyggelig og planmessig som vi homofile har for vane. Å fortie er å undertrykke. Men vi blir etterhånden ganske dyktige kamuflasjekunstnere. Enkelte homofile er virtuose sjonglører når det gjelder å opptre i to utgaver. Borgerlig korrekt overfor kolleger og slektninger, bohemsk homofil overfor kamerater og elskere.

Men jeg er enig med deg i appellen: vær mest mulig ærlig overfor flest mulig mennesker, selv om det kan være risikabelt. Vi vil selv stå oss på å vise maksimal åpenhet. Gjemmer vi oss som katter, har man lettere for å tro at vi er svarte i pelsen.

Jeg må beundre den svenske ingeniøren, en aktet borger i en liten småby, som plutselig lot narrekappen falle og erklærte seg offentlig på prent  som homofil. For en modig mann! Så fikk han hele det borgerlige kostebinderi over seg i samstemmig vredeshyl: ordfører, prest, bystyremedlem og alle de andre apekattene løftet sine blekfete pekefingre og ropte i angst: frels oss, frels ungdommen!

Å jo, verden vil helst bedras. Skal jeg memorere lenger tilbake i tiden, tilbake til barndommen, er jeg redd min beretning blir lite lystelig. Så smertelige er barndomsminnene at jeg helst ikke vil trekke dem fram. Jeg var ikke som gutter flest. Jeg var stille og forsagt, engstelig og grusomt sjenert.

Når min søster og jeg skulle i barneselskap, grudde jeg meg bestandig. Hun, som var robust og liketil, moret seg storartet, mens jeg led helvetes kvaler. Først da vi skulle gå hjem hadde jeg kanskje tødd opp såpass at jeg kunne si noen ord til de andre barna. Guttene synes vel at jeg var dau og kjedelig, og jeg ble et lettvint bytte for de “kjekkes” ertelyst og aggressive tilbøyeligheter. Ingen er så feige som de brautende kjekke. Det er bare små ufarlige krek de har mot til å gå løs på. Men den dristigheten har de med fullt monn, og det forstemmende er at voksne oppmuntrer slike tendenser.  

Min far hadde et irritabelt temperament, og lot meg titt og ofte forstå at han var skuffet over å ha fått en så pysete og ukjekk sønn. Overfor ham turte jeg aldri nevne mine forsmedelige nederlag i samvær med andre barn. Og slik var jeg mellom dobbelt ild, et knugende press både hjemme og ute. At jeg klarte denne påkjenningen i mange og lange år uten å bryte sammen, forbauser meg når jeg tenker tilbake.

Jeg var ikke særlig interessert i skolearbeidet, men hadde “lett for det” og fikk gode karakterer uten å umake meg noe større. Dette gjorde de andre guttene hatefulle og misunnelige. Jeg skjønte at de ikke tålte det, og ofte gjorde jeg meg dummere enn jeg var for å tenkkes dem. Jeg ble fristet til å “snobbe nedover” for å bruke Øverlands glimrende uttrykk.

Min store skrekk på skolen, et mareritt som forfulgte meg helt til siste år på gymnaset, var gymnastikktimene. Skulle jeg nå som voksen utsettes for en terror av tilsvarende virkning, måtte man ta tyske gestapister til hjelp. Jeg var liten og sped og klarte aldri å komme over “bukken”, det var ingen kraft i de tynne armene når jeg skulle klatre i tauene, og jeg ble svimmel så snart jeg kom et stykke over bakken. Men eksercisten var nådeløs, og gymnastikklærerne, som enten var avdankede militære eller bistre sunnmøringer, så nærmest ut til å fryde seg over mine fortvilte anstrengelser. Alltid det samme gledesløst triste programmet i taktfast militært tempo.

Det er rystende å høre at denne forhistoriske form for pedagogikk fremdeles pågår etter det gamle terrorsystem. Her har altså skolevesenet ikke bekvemmet seg til å gjøre noen reformer. Her skal altså voksne folks sadisme få anledning til å ramme vergeløse barn.

Ungdomsårene gir ikke noe lysere bilde. Mens andre unggutter gikk på dans og moret seg med jenter, gikk jeg mine egne ensom veier, dypt hensunket i merkelige dagdrømmer. Det var døde dager og år. Men ett lyspunkt står for meg i stråleskjær: jeg ble kjent med en vakker og sjarmerende gutt som het Egil. Han var lys og munter til sinns, en fullstendig kontrast til mitt tungsindige og saktmodige vesen. Et par års tid var vi gode kamerater og daglig sammen.

Jeg elsket ham med grenseløs hengivenhet. Uten å vite det selv var jeg blitt forelsket for første gang. Vi hadde en deilig tid sammen, inntil han begynte å interessere seg for en pike. Da brøt min sjalusi løs. Vennskapet endte med et forferdelig oppgjør. Jeg husker han ropte, hvit av raseri: “Du oppfører deg som om vi skulle vært gift med hverandre!” Ordene rammet som et piskeslag, men de fikk meg til som ved et trylleslag å se hvor jeg stod. At jeg var homofil.

Det var et sjokk å se faktum i øynene. Jeg var bare 18-19 år, men så sterk at jeg likevel holdt hodet kaldt. Jeg søkte litteratur med opplysninger om homoseksualiteten. Selv hadde jeg som alle andre hatt en uklar avskyfornemmelse overfor dette emnet. Derfor kunne det vel kanskje ha endt med katastrofe hvis jeg ikke hadde vært så heldig å få Karl Evangs “Seksuell opplysning” mellom hendene. Å lese hans kloke og forståelsesfulle utredning om problemet var som balsam på mine sår.

De homofile i Norge står i en kolossal takknemlighetsgjeld til medisinaldirektør Evang. Et klokt og storslagent menneske må han være, den mannen som dristig og uten å skjele til høyre eller venstre spredte sannhetens lys over et mørklagt og fordomsbefengt område. Nå er det lenge siden Karl Evangs artikkel om seksualopplysning ble offentliggjort første gang, men fordommene er fremdeles ganske utbredt. Det kommer vel av at alle andre har sviktet og svikter fremdeles. Myndighetene, skolefolk, pressefolk, jurister etc.

Og Kringkastingen svikter! Den følger det eldgamle spissborgerlige strutseprinsipp: å late som problemet ikke eksisterer.

Men tilbake til min egen historie. Jeg satte meg selv på prøve ved å dyrke en venninne, en søt ung pike jeg kjente. Jeg forsøkte å tvinge meg til å føle noe for henne, men innerst inne visste jeg at det var dømt til å mislykkes. Hun kunne ikke bli annet enn en kamerat for meg.

Så sa jeg til meg selv “Dette kan du ikke flykte fra, du må gå inn for å føre en homofil tilværelse samme hva det kan koste!” Men hvor skulle jeg finne mine homofile frender? Jeg hadde en ubendig trang til å møte følelsesfeller. “Jeg vet dere er der blant alle de andre, men jeg kan ikke få øye på dere!” Hvor skulle jeg lete, hvor skulle jeg finne?

Du har i boken understreket hvilke uhyre problem kontaktbehovet kan være for den isolerte homofile. Jeg vil gå lenger enn deg og påstå at møtet med likesinnede er den beste medisin eller kur som kan ordineres for den som på grunn av sin isolasjon har pådratt seg sjelelige skader. Det er vel ikke en leges oppgave å knytte slike menneskekontakter, men likevel. Det finnes jo en sammenslutning for homofile i Norge, “Det norske forbundet av 1948”, som arbeider ansvarsbevisst og betryggende, og da burde faktisk psykiatere som får besøk av disse ensomme, tilrå dem og melde seg inn i denne foreningen. Jeg er overbevist om at mye behandling av konvensjonell psykiatrisk art som likevel ikke hjelper, kunne vært spart hvis den homofile pasienten hadde fått kontakt med likesinnede.

Vi skjuler oss for de andre, dermed skjuler vi oss også for hverandre – det er det kjedelige. Men det fins en sprekk i muren. Det er homofile som er så “tydelige” at de ikke makter å skjule seg.

Etter å ha plaget meg med dette problemet gjennom lengre tid, skjedde det plutselig en dag at jeg oppdaget en gutt på gaten som forekom meg påfallende. Han var meget kvinnelig i sine bevegelser. Jeg tenkte: “Der har du en av dem!” Jeg fulgte etter ham, peilet ut hvor han bodde og skygget ham som en ånd gjennom flere dager, mens jeg lurte på hvorledes jeg skulle oppnå å få kontakt med han. Så en dag presterte jeg det utrolige: jeg gikk rett bort til ham og sa at jeg gjerne ville bli kjent med ham. Så desperat kan man altså bli. Han ble nok forbløffet over min freidighet, men jeg skjønte at det gledet ham og at han hadde forstått hva det dreide seg om. “Jeg heter Roald”, sa han med et varmt smil. Vi ble gode venner. Han var en hyggelig tiltalende gutt, og vårt vennskap varte helt til jeg forlot byen.

Det ble et nytt vendepunkt i mitt liv, avgjørende og det gledeligste. Roald brakte meg sammen med andre homofile og lærte meg noen av de regler og normer som gjelder innenfor vår lille verden. Jeg beundret Roald fordi han var så freidig og uvøren. Han var så sunn og naturlig og gjorde akkurat det han hadde lyst på. Ja Roald, du var et herlig naturbarn!

Jeg hadde mange forunderlige mørklegningseventyr. Det var en egen romantisk stemning under krigen med de stille, mørklagte gatene. Det var deilig å vandre omkring med en kjær ung venn i de skyggeaktige skumringstimene.

Velsignet være Roald og hans venner! Takket være dem fikk jeg endelig oppleve den vidunderlige lykke å kunne leve mine sanser fullt ut.

Jeg kunne ha lyst til å si noen ord om den homofile i arbeidslivet, et tema som du bare så vidt berører i din bok, men som jeg mener er uhyre viktig. På bakgrunn av de erfaringer og iakttagelser jeg personlig har gjort, mener jeg at den homofile har særlig god grunn til å velge sitt yrke med største omhu. Helst bør han søke seg ut et felt hvor han kan få utvikle sine evner best mulig, gjerne i et skapende yrke hvor en mann blir bedømt etter hva han virkelig yter. Jeg tenker særlig på yrker innen kunst og kulturlivet.

Den homofile bør helst sky det merkantile arbeidsliv. Kontoratmosfæren, som stinker av spissborgerligheter, tillater ikke mange avvik fra de strenge borgerlige normer. Det er mistenkelig nok at man ikke er gift. Skulle noen få snusen i at den fordektige ungkar er homofil, så hviskes det i krokene blant alle de mannlige og kvinnelige kjerringene: “Han må fryses ut!” Selv om den homofile er så dyktig en kamuflasjekunstner at endog skarpøyde kontordamer ikke kan finne noe mystisk med han, så har han ikke gode muligheter i kontorbransjen. Han er vanligvis ikke hard og kald nok til å gjøre karriere i slike yrker.

Når de herrer disponenter og kontorsjefer kommer sammen til sine konferanser, sløser de gjerne vekk tid på å forlyste hverandre med slibrige skrøner om heterofil seksualitet. Antagelig for å vise at det er karske og “freske karer” til tross for sine grå hår og blekfete skikkelser. Men nevner man ordet homoseksualitet, fnyser de i moralsk indignasjon. Og disse kjerringer i mannsskikkelse vil med største fryd og glede slarve og sladre om en homofil kollega.

Mitt erotiske liv har vært nokså uryddig, og til tider ganske hektisk. Jeg beklager at jeg har vært for rastløs til å knytte flere varige og positive forhold, men likevel angrer jeg ikke på noen av mine galskaper. Det bohemske privatlivet har brakt meg i kontakt med mange mennesker fra de forskjelligste miljøer, og det har gitt meg innblikk i mange ting som ellers ville vært skjult for mine øyne.

Erotikken knytter de merkeligste bånd og lager de selsomste konstellasjoner. Foruten regulært homofile av min egen type har jeg hatt seksuell kontakt med biseksuelle, prostituerte og såkalt “normale” unge menn.

Jeg liker de biseksuelle godt, for de er kjekkere og mer maskuline enn de homofile, ofte med et friskt gutteaktig vesen. Men selv den stauteste blant dem kan være engstelig som en småpike når det gjelder å vedkjenne seg sin homofile trang. De er ofte mer svermeriske i sin homofile utfoldelse, de likesom drømmer om et slags romantisk mannsbrorskap med vaiende faner og klingende militærmusikk i bakgrunnen. Men ordet homoseksualitet er de bange for.

Når du i din glimrende bok tusjerer spørsmålet prostitusjon, forekommer det meg at du liksom folk flest blir en smule moralist. Moralisering i forbindelse med seksualspørsmål er noe jeg ikke tåler, derfor vil jeg gjerne forsvare også dette. Jeg skulle gjerne kanskje har følt meg “nedverdiget” når jeg har tatt til takke med kjøpt erotikk for å tilfredsstille begjæret. Men jeg har ikke følt meg skamfull ved det, innerst inne har jeg følt at det var riktig. Når begge parter har hatt glede av samværet, om ikke akkurat på samme måte, så har det livets rett. Og glem ikke at prostitusjonen er verdens eldste og mest uutryddelige levevei. Det er i alle fall livsutfoldelse.

Det er puritanismen vi må være på vakt mot – det er falske avholdenhetsideal som prester og andre tørrpinner preker og agiterer for. Jeg sier: Heller skjøge enn nonne!

Vi homofile må være på vakt mot moralske barnepiker i enhver forkledning. De verste er ikke dem som bærer prekekjole, skjønt de kan være ille nok. De farligste er de offentlige kommisjoner og komiteer som i selvgod snusfornuft vil angripe våre rettigheter. Jeg tenker særlig på Straffelovrådet. Det var uhyggelig å lese rådets innstilling til ny § 213. Så mye dødt, knirkende prat om “utukt”, uten forståelse av at man har med menneskelige følelser å gjøre! Vær på vakt mot jurister og departementsfolk.

Jeg kan nok ofte i ensomme stunder føle savnet av en livsledsager. Men jeg har nærmest oppgitt troen på et varig og trofast homofilt forhold. Det ser ut til å være svært vanskelig å oppnå noe som kunne ligne et monogamt ekteskap. Ofte slår det meg som en visjon at vi homofile kanskje slett ikke tåler hverandre, rent seksuelt. Vi føler oss tiltrukket av de friske og sunne unge menn, de muntre, de problemfrie og selvsikre som har verden liggende for sine føtter. Det er dem vi elsker. Vi liker ikke dem som bare minner oss om våre egne svakheter. Jeg kan nok peke på lyse sider ved det homofile liv. Men like fullt misunner jeg den heterofile som kan nyte gleden og berikelsen ved et harmonisk familieliv – intet er bedre enn det. Jeg ville gjerne hatt en livsledsager, og jeg ville gjerne vært far. Det er en trang som blir stadig sterkere. Men den må døyves med resignasjon.

Men livet kan leves på mange slags vis, og anstendig borgerlig lykke er vel ikke det eneste å trakte etter. Viktigst er at man føler glede ved tilværelsen, og det gjør jeg i rikt monn - livet er spennende og interessant.  

Ja, så håper jeg du finner dette brukbart.

Mange hilsner,

Henrik A.