10. oktober 1957

Høystærede, herr Finn Grodal.

Jeg har ennå ikke hatt den glede å lese Deres bok «Vi som føler annerledes», men i ett av våre billedblad kom jeg over en omtale av boka samt et intervju med Dem.

Jeg må si at jeg leste dette med stor interesse og glede, for etter min mening er det for lengst på tide at noen «tar bladet fra munnen,» som det heter, og hjelper disse personene i samfunnet, som ellers er utrustet som alle andre, bare med den forskjell at de rett og slett «føler annerledes.» De må tro at jeg vet hva jeg skriver om, for jeg er selv en av disse.

Jeg er en ung mann på 27 år, og jeg tror jeg kan si at jeg har «følt annerledes» helt siden jeg nådde pubertetsalderen. Hvordan det begynte, er vanskelig å si, jeg vet bare at jeg i mange år har følt meg tiltrukket av mitt eget kjønn, men også mange gangen av det motsatte. To ganger har jeg vært forlovet, men det har gått over styr. Jeg har mange, mange ganger beklaget at jeg skulle bli slik og ingen av mine søsken. Hos dem er «alt normalt». Ikke for det, jeg har også hatt erotiske opplevelser med kamerater, som jeg vil betegne som de skjønneste stunder i mitt liv. Vel, det kan høres fantastisk ut for mange, men jeg er sikker på at De forstår meg, og jeg skammer meg aldeles ikke. — — —

Jeg er i grunnen i en særlig vanskelig stilling, da jeg er sanger og ofte opptrer for et stort publikum. Da er det jo særlig om å gjøre å bevare fatningen slik at ingen får noen mistanke. Men jeg tror også at jeg takket være min popularitet på «de skrå bredder» har lært å opptre rolig og behersket og med et smil til mine medmennesker, og det har hjulpet meg meget.

Uten at jeg på noen måte vil være påtrengende, ber jeg Dem være så vennlig å svare på dette brev. Jeg går ut fra som sikkert at dette blir strengt hemmelig mellom oss, og oppgir derfor fullt navn og adresse.

Så håper jeg da på snarlig svar.

Vennlig hilsen

Deres Einar A.