September 1958.

Kjære hr. Finn Grodal,

Når jeg nå tar fatt på dette brevet, som jeg lovet Dem sist gang De besøkte meg, gjør jeg det med glede, fordi det alltid vil være meg kjærkomment å kunne gjøre Dem en tjeneste. Samtidig gjør jeg det med en viss engstelse for at mine meddelelser kanskje ikke vil være særlig interessante og dermed ikke helt leve opp til hva De muligens forventer av meg.

I denne spesielle sammenhengen ligger den største vanskeligheten for meg nok i at min tilværelse som helhet har formet seg på en måte som for andre er ganske uinteressant, ja, man kunne kanskje til og med si: på en til tross for min spesielle innstilling forholdsvis normal måte.

At jeg skulle være i stand til å frembringe opplysninger av verdi for Dem i Deres studier over homofili – i mitt spesifikke tilfelle homofil orientering i tilknytning til en rent biseksuell innstilling – anser jeg for tvilsomt, men jeg skal gjøre mitt beste.

Jeg vokste opp som enebarn i et embetsmannshjem. Mine foreldre var begge utpregede kunstnersjeler. Min far var en stor kunstelsker. I sin ungdom studerte han malerkunst og billedhuggerkunst. Ifølge andres uttalelser besatt han selv rike evner som utøvende kunstner. Også litteraturen hadde hans varmeste interesse. Når mine tanker går tilbake til min barndom og ungdom, ser jeg alltid min far som den tilbaketrukne, flittig studerende mannen på sitt arbeidsværelse, som aldri sløste bort en time av sin tid på unyttige sysler. Hans studier fordelte seg noenlunde mellom skjønnlitteratur, kunsthistorie og språk. Etter at han trakk seg tilbake fra sitt embete, vendte han tilbake til Kunstakademiet for å studere grafisk kunst.

Min mor spilte ypperlig piano. Mange, mange vakre minner knytter seg til kveldene i mitt barndomshjem, hvor min fars vakre tenor-barytonstemme ble ledsaget av min mors fremragende akkompagnement. Også min mor dyrket litterære interesser, men interesserte seg særlig for personalhistorie i tilknytning til teaterlivet. På en måte var også hun en utøvende kunstner – ikke bare innen musikkens område, men også innen broderi- og kniplingskunsten.

Når jeg har brukt så mange ord på å gi Dem et bilde av mine foreldre, er det for at De skal kunne forstå opprinnelsen til mitt overordentlig følsomme sinn. Det er en arv fra begge sider. Den kjærligheten mine foreldre viste hverandre som ektefeller, og i forholdet til andre mennesker, lærte meg å verdsette hjertets dannelse langt høyere enn åndens dannelse – kort sagt, å elske mine medmennesker.

De vil dermed forstå hvor naturlig det var for meg, allerede i barneårene, å forsøke å ligne mine foreldre og etter evne gi meg i kast med tilsvarende sysler. Allerede som ganske liten var jeg en svært ivrig leser, og fra åtteårsalderen, da min musikkundervisning begynte, dyrket jeg musikken med en nærmest altoppslukende lidenskap. Jeg fikk dog også tid til å leke med jevnaldrende, og jeg kan tilføye at mine lekekamerater var noenlunde likt fordelt mellom gutter og jenter. Jeg hadde ikke den for gutter så vanlige uviljen mot å leke med jenter, men guttene hadde likevel min største interesse, og mine første virkelige forelskelser, som begynte å vise seg litt før jeg fylte ti år, var rettet mot gutter.

Det kan kanskje være av en viss interesse å fortelle at jeg som elleveåring forelsket meg i en tiårig gutt med så sterke følelser at det inderlige vennskapet fra denne unge alder holdt seg usvekket gjennom mer enn 25 år, og kun ble avbrutt fordi min venn ble berøvet livet. Tapet av denne vennen har jeg faktisk aldri overvunnet. Så sterke var mine følelser for ham, til tross for at han ikke var i stand til å gjengjelde mine mest intime følelser. Det synes hevet over enhver tvil at mine følelser for denne vennen, fra den første begynnelsen i barnealderen, var sterkt homofilt-erotisk preget.

Da jeg noen år senere, antagelig i 14-årsalderen, kom inn i puberteten, ble mine erotiske følelser for det annet kjønn for første gang vekket. Dagen før min konfirmasjon fikk vi tilreisende gjester fra provinsen, og blant dem var min 17-årige kusine. I mine øyne var hun svært vakker, hadde et smittende humør og et ytterst sjarmerende vesen. Om morgenen på selve konfirmasjonsdagen kom hun inn på rommet mitt, gikk raskt mot sengen min, bøyde seg over meg og trykket et inderlig kyss på mine lepper.

Denne hendelsen brakte meg fullstendig ut av fatning. For første gang i mitt unge liv merket jeg at de følelsene jeg ellers kjente så godt, og som alltid tidligere hadde vært rettet mot gutter og unge menn, nå plutselig også omfattet det annet kjønn. Dermed var begynnelsen lagt til min biseksuelle tilværelse. Hennes tidlige død noen få år senere ga meg også for første gang opplevelsen av hva virkelig stor sorg kan bety for et menneske.

Bortsett fra noen få isolerte tilfeller kom disse nyvakte følelsene dog ikke til å spille noen særlig rolle for meg før jeg traff den unge piken som senere skulle bli min hustru og skjenke meg femten lykkelige år gjennom sin store kjærlighet – og like mange års dypeste fortvilelse gjennom sin tragiske sykdom.

I tidsrommet fra pubertetens inntreden til mitt ekteskap, har denne dobbeltheten i mitt følelsesliv egentlig aldri gitt meg alvorlige bekymringer. Pubertetsårene kom jeg forbausende lett gjennom. Jeg var nok klar over at jeg inntok en særstilling i mitt erotiske liv, men langt fra å føle dette som en tragisk skjebne, følte jeg meg snarere rikere enn "normale" mennesker. Jeg hadde jo så å si, dobbelt så mange muligheter for en inderlig tilknytning til andre mennesker – men ikke, som man kanskje ville tro, også dobbelt så mange muligheter for skuffelser. Mine følelser har aldri formådd å ta makten fra meg, i hvert fall aldri skuffelser. Et lyst, optimistisk livssyn har, særlig i ungdommen, alltid ført meg trygt gjennom alle vanskeligheter.

Først da jeg sto overfor beslutningen om å gifte meg, kom problemet opp i sin fulle styrke – ikke så mye for min egen del, men mer av samvittighetsgrunner overfor min kommende hustru. Problemet ble løst, og mine betenkeligheter overvunnet takket være min hustrus store kjærlighet til meg, og alt ville sikkert ha utviklet seg godt, hvis ikke den nådeløse sykdommen hadde kastet sin mørke skygge over vårt samliv.

Etter hennes død gikk jeg over i et nytt kapittel av livet. Den homofile siden av mitt følelsesliv, som jeg i så mange år hadde undertrykt, trengte seg etter hvert mer og mer frem. Selv om jeg fremdeles av og til kan kjenne erotiske følelser for visse typer unge kvinner, må det sies at de nå er så bleke at jeg neppe lenger med rette kan kalle meg biseksuell.)

Det ville føre for vidt å gå nærmere inn på karakteren av mine vanskeligheter, som vokste etter hvert som min hustrus sykdom tiltok og sakte gjorde henne til invalid. Min hustrus død betydde, som De vil forstå, overgangen til et nytt kapittel i mitt liv. Den siden av mitt følelsesliv som i så mange år hadde vært undertrykt – den homofile – trengte seg etter hvert mer og mer frem på bekostning av den heterofile.

Selv om mine erotiske følelser nå, i en mer fremskreden alder, av og til vekkes overfor visse typer av unge kvinner, må det sies at de er så utviskede at jeg neppe lenger med rette kan tale om en rent biseksuell legning. Mine følelser er nå så klart rettet mot personer av mitt eget kjønn, at det kun er her jeg vil ha muligheten til å oppnå fullkommen tilfredsstillelse.

At mine sjanser for en slik opplevelse i et intimt vennskap med en yngre mann svinner fra år til år, er en kjensgjerning jeg må se i øynene. Sannsynligvis vil den ensomheten, som er så mange homofiles fryktede skjebne, en dag også bli min.

Kjære hr. Grodal, dette ble ikke noen særlig dypsindig redegjørelse. Verdien av mine uttalelser må ligge i deres oppriktighet. Kan de på noen måte være Dem til nytte, har jeg ikke skrevet forgjeves.

De hjerteligste hilsener fra
Deres hengivne

Jørgen B.