Brev 1

7. oktober 1957

Konfidensielt.

Herr Finn Grodal,

Jeg er hverken lege, prest eller sjelesørger, men jeg tror Deres bok «Vi som føler annerledes» vil kunne hjelpe meg med mine personlige problemer.

Imidlertid tør jeg ikke gå inn i en bokhandel og forlange boken, for jeg er så ung og redd for hva de skal tenke om meg.

Nå vil jeg altså be Dem ordne det slik at De sender meg et eksemplar i oppkrav.

Dette brev er forfattet i tillit til Deres person og Deres bok, idet jeg håper at De virkelig etterkommer mitt ønske, og at boken er skrevet med sympati og forståelse.

Psykologen behandlet meg overbærende og gav meg resept på brom og vitaminer!

Ærbødigst

Carl P.

‍

Brev 2

30. oktober 1957

Kjære Finn Grodal!

Takk for boken din, som jeg nå har lest og fundert en del over. Blant annet slo det meg at det kanskje var en kjerne av sannhet i Freuds teori, spesielt dette med at en ser seg selv i en annen, slik en skulle ønske at en selv var. For meg har i alle fall de «utvalgte» også stått som symbol for det sunne, lykkelige og harmoniske liv jeg ikke fikk del i.

Jeg er ennå såpass ung at jeg vanskelig kan forsone meg helt med min skjebne, og tviler mange ganger på at jeg er homofil. Derfor virker boken pessimistisk på meg. Den gir likesom ikke noe håp, for det er jo fryktelig vanskelig bare å forsone seg med det inntrufne. Jeg kan jo ikke avgjøre om jeg er det ene eller det andre så lenge jeg aldri føler noe sterkt for noen.

Siden jeg var 15 — 16 år har jeg ikke vært forelsket. Nå er jeg 21 år, og har altså til dags dato ikke følt den minste tiltrekning overfor noen pike, ikke bevisst i hvert fall. Men kan det ikke tenkes at jeg likevel en dag plutselig blir forelsket i en pike?

Det hender da iblant at fullt normale gutter både klemmer og stryker hverandre. Så lenge jeg ikke vet hva som er normalt, kan jeg heller ikke vite hva som er unormalt! Kan det ikke tenkes at av 100% menneskeheten har evnen i seg til å la seg sjarmere, ja, endog forføre av enkelte personer av sitt eget kjønn, bare de ble kvitt fordommene? Ingen kvinne eller mann ville vel synes det var et paradis å få leve livet sammen med personer utelukkende av det annet kjønn. Jeg tenker selvfølgelig her på heterofile personer. Det er jo skikk å velge kamerater blant sitt eget kjønn. Unge gutter dyrker idrett sammen. De kler av seg og bader sammen. Det er ikke uvanlig at den ene overnatter hos den andre i samme seng.

Det jeg vil frem til, er at de kanskje på denne måten får en naturlig utløsning for en viss sympati som andre samler opp inne i seg og skammer seg over. Strengt tatt er det vel ikke nødvendig med denne overnattingen. Det irriterer meg og stikker i meg av misunnelse over at andre er så naturlige og frie. For selv om en forsoner seg aldri så mye med at en er homofil, så kan en ikke tillate seg å opptre naturlig i fullt dagslys.

Det nytter bare ikke hvor mange sider jeg skriver om dette og hvor mange timer jeg snakker med meg selv eller andre om det. Den siste tiden har vært tung for meg da jeg har gått så hardt inn for å finne en endelig løsning, en klar linje for resten av livet. På kontoret vantrives jeg, og gjør stadig småfeil til egen og andres fortvilelse. Jeg står for meg selv som inkarnasjonen av FIASKO.

Gud og kristendom er vanskelige å omgås. En blir aldri ydmyk, god, redelig og utholdende nok til å fortjene noen nåde fra det hold. Prester legger bare en byrde på ens skuldre. De krever det overskuddet av energi av deg til å heve deg selv opp av ditt syndefulle liv, som du allerede har brukt på livets andre vanskeligheter. Ja ja, jeg kan visst kunsten å være pessimistisk.

Fredag begynner et gymnastikkurs her. De andre guttene skal begynne, men ikke jeg, skjønt jeg kunne ha veldig lyst. Jeg er aldri med på noen ting.

Her må jeg slutte. Skriv gjerne noen ord hvis det blir tid.

Med de beste hilsener

Carl P.

Brev 3

5. november 1957

Kjære Finn Grodal.

Hjertelig takk for brevet. Det gjorde godt å lese det, og jeg skjønner at det må ligge meget god vilje bak. Akkurat et slikt svarbrev var det jeg ønsket meg.

Du sier at jeg virket rådløs og mismodig. Kan hende blir jeg vel mye av det når jeg vil oppnå veiledning og trøst. Brevet ditt satte meg på en idé som jeg tidligere har forkastet pga. manglende selvtillit og livskraft — nemlig å studere psykologi. Men da må jeg som sagt, forandre meg. Noen av forutsetningene for et slikt studium har jeg jo, studenteksamen, min ungdom — og den økte selvtilliten som din uttalelse gir meg. Hva synes du?

Hvis jeg bare visste om jeg kunne fylle en slik stilling om jeg har personlighet og dyktighet nok!

Apropos min artium: bare noen dager før eksamen begynte, var det sesjonsmøte — noe jeg hadde grudd for i mange år. Da fortalte jeg for første gang til et annet menneske om mine problemer, nemlig til militærpsykologen. Jeg nektet tjeneste og var forberedt på å ta både rettsstevning og straff. Heldigvis ble jeg forstått og slapp, men så skulle jeg forklare slekt og venner dette uforklarlige. Noe leselysten var jeg ikke, så jeg bare hanglet gjennom eksamen.

Det er bl.a. dette, sammen med det at jeg hverken føler meg som mann eller kvinne, som gjør at jeg setter etiketten fiasko på meg.

Altså opptil i dag mener jeg at det har vært fiasko hvis en måler det med de mål som er vanlige. Men kan hende jeg er kommet dit hen at jeg ikke bryr meg så hardt om det gjengse, for det vil alltid være temmelig lettvint. Hvis jeg altså gikk lutret ut av i kampen, skulle jeg ikke sagt noe, men jeg føler meg svak og nedtrykt. Viljestyrke har jeg ikke lenger. Jeg ser at for å komme videre er jeg avhengig av andre mennesker. Det har jeg sett lenge, men det er helt håpløst å omgås bare mennesker som er totalt forskjellige fra en, som forlanger at en skal oppføre seg som om en var et annet mannfolk med alle de interesser som særpreger mannen.

På den andre siden tør jeg ikke å be deg om å la meg treffe likesinnede. Det er så utfordrende, og jeg føler meg helt tom, intetsigende og betydningsløs.

Du sier at det er min egen skyld, og kan hende har andre i min situasjon vært langt flinkere til å løse flokene, men nå holder jeg jo på, og uten å være hjelpeløs får en jo ingen hjelp. Det er bare det at jeg hittil har trodd det skulle la seg gjøre å bli heterofil ved hjelp av psykoanalyse eller i hvert fall hormoninnsprøytninger. Litt hardt er det jo å omstille seg.

En periode tenkte jeg bare på, og forberedte meg på å bytte kjønn ad operative veier. Det var etter tilfellet Christine Jørgensen. Jeg la om stemmen og gikk grundig til verks. Men så fant jeg ut at jeg skulle være helt og fullt mann, for kvinne kunne jeg likevel aldri bli. Men nå ser det altså ut til at jeg ikke kan bli hverken fugl eller fisk. Fiaskoen er nå klinkende klar. (Jeg håper du skimter et anstrøk av humor bak.)

Så tror jeg du er fullstendig orientert når vi møtes søndag, for det kan vi godt.

Det er en annen gutt på kontoret som jeg synes viser helt tydelig at han liker meg, og jeg liker også ham, men jeg er helt idiot når det gjelder å være kamerat, så det blir nok en skuffelse.

Nei, ha det bra, og vel møtt.

Beste hilsener fra

Carl P.

Si meg, er du lege?

P.S.

Hva skal en gjøre når en pike viser interesse for en, og en ikke har noe imot et vennskap?

Brev 4

26. november 1958

Kjære Finn!

Hjertelig takk for dine to brev! Og takk for den velvilje du viser. Du nevner foreningen. Jeg håper det hersker en viss kampånd der, slik at det med tiden vil lykkes å vinne bukt med folks fordommer. En ufrivillig skjebne gir oss simpelthen rett til å forlange å bli akseptert som mennesker på like fot med andre. Samfunnet stiller krav til oss som borgere, og i et demokrati som vårt har vi visse krav å stille igjen. De som har ledelsen i sine hender, bør føle det som sin hellige plikt a dra menneskeheten framover etter positive retningslinjer.

Det er ikke positivt og ansvarlig (nå er jeg virkelig harm og kamplysten!) å holde et folk i uvitenhet og opprettholde gamle fordommer overfor problemer vi står maktesløse overfor. Denne uansvarlighet, likegyldighet og negative innstilling blir desto mer graverende når en ser den i forhold til hva som er oppnådd og oppnås på alle andre felter hvor menneskene har tatt kampen opp!

Gid du, Finn, kunne bidra til å smi nå mens jernet er varmt, takket være boken din. Men dette er dere selvfølgelig klar over, og vi kan være glade som kanskje får oppleve å se at århundrelange urettferdigheter godtgjøres. Vi forlanger å bli hørt offentlig, i Stortinget, i aviser og kringkasting! Penger bør bevilges til forskning. For det er som sagt ingen 100% tilfredsstillende tilværelse en kan oppnå i en slik tilstand.

Det er ikke nå lenger noen skam å få tuberkulose. Slik skal vi også snu på situasjonen med litt offentlig velvilje.

Hvis det finnes en fremstående lege innen våre rekker, skulle jeg ønske han ville stå fram i lyset og tale vår sak ut fra sin erfaring blant annet fra sitt eget tilfelle; men dette var bare et ønske, og da håper jeg at et ønske er det stikk motsatte av et krav.

Jeg har begynt å sympatisere med alt russisk og kommunistisk bare for å ergre mine omgivelser, og se hvordan de reagerer overfor noe som de fleste forkaster (her i vest). Det en likesom en prøve for å se hvordan de ville reagere om de visste sannheten om meg. En person som blir sint kan umulig være så tolerant at det er noen en vits i å betro seg til ham. Eller hva?

Skulle ønske jeg var mere likefrem og ærlig, men det føles vanskelig.

Nei, god natt!

Beste hilsener fra

Carl P.