24.
Harald E.
Dato: 6. mars 1958
Alltid plager denne tanken meg: hadde jeg vært som andre, kunne vi vært lykkelige.
Brev 1
6. mars 1958, Oslo
Herr Finn Grodal,
Jeg har kjøpt Deres bok «Vi som føler annerledes». Enda har jeg ikke lest nøye gjennom alt; for jeg synes jeg må lese den nøye og overveie det De skriver.
Det er ikke min mening nå å ville snakke om problemer omtalt i boken, men jeg vil tillate meg å be Dem om noen opplysninger, De nevner en norsk forening «Det Norske Forbundet av 1948». Fungerer den foreningen fremdeles?
Da jeg leste om denne foreningen, var det som om et nytt håp steg fram i mitt sinn. Er det mulig at jeg kunne komme i kontakt med mennesker som helt kan forstå meg? Bare tanken virker befriende på sinnet.
Jeg er førti år. Ganske alminnelig arbeider. Høyden er middels, og jeg er meget slank av kroppsbygning. Utseendet er som hos folk flest, vil jeg tro. Noen skavanker har jeg i hvert fall ikke. Jeg skriver dette fordi det kanskje kunne ha noen betydning dersom det var mulig for nevnte forening å hjelpe meg til å komme i direkte forbindelse med en person som føler som oss. Det måtte være skjønt å treffe et menneske en kunne snakke ut med i full felles forståelse.
Håper at mitt brev og mine spørsmål ikke skaffer Dem uleiligheter eller besvær. Vil De være god å sende meg noen ord i nærmeste framtid, er jeg Dem meget takknemlig.
Med hilsen
Harald E.
Brev 2
21 mars 1958
Finn Grodal.
Mange takk for brevet jeg fikk fra Dem for noen dager siden, denne lille korrespondansen vår har vært kjærkommen og nyttig for meg.
Jeg vil nå fortelle Dem noe, Grodal, som kanskje vil overraske Dem. Ja, unnskyld at jeg er så fri til å fortelle om meg selv, det er ikke for å være påtrengende med mine private anliggender. Jeg vil nevne det av den grunn at De har skrevet om det i boken, og dessuten leste jeg et intervju som billedbladet «Aktuell» hadde hatt med Dem. De blir i intervjuet spurt om De kjenner noen rent homofile som har inngått ekteskap, på det svarer De nei, men at De tror det forekommer ikke så sjeldent. Ja, det tror jeg sikkert forekommer oftere en mange vil tro.
Jeg er gift, har en god hustru og to kjekke barn. Min sønn er noe over 19 år, og min datter 5 år yngre. Både min hustru og gutten «vet alt» om meg, har gjort det i flere år. Datteren er jo så ung enda, og vi mener det er riktigst å holde henne utenfor viten enda. Min hustru har ikke alltid vært så forstående; men i den senere tiden, særlig det siste året, har hun lagt helt om og er nå meget forståelsesfull. Gutten er enestående, enda så ung han er.
Ja, nå kan De si at De kjenner (iallfall delvis) en av «sorten» som er gift. Og nå vil jeg igjen ønske Dem alt vel til neste gang.
Harald E.
Brev 3
23. oktober 1958.
Kjære Grodal!
Takk for brevet jeg har fått fra Dem. Jeg ber så mye om unnskyldning for at jeg ikke har latt høre fra meg på så lenge.
Dessverre er det nok slik som De skriver sist i brevet Deres; altså med hensyn til forståelse fra mine nærmestes side angående min livsinnstilling. Jeg synes jeg er blitt skuffet. Derfor er livsmotet blitt svekket. Det er så meget som synes håpløst. Som om en går mot en mur. Knutene på livstråden blir så altfor store.
Flere ganger har jeg utøst min sjel overfor min hustru. Hun har fått hele forholdet forklart i detaljer. Det er ikke lett å overgi sin sjel så fullstendig til et annet menneske, selv til ens nærmeste, når det er ting en av all sin higen og begjær ønsker skulle være annerledes. Og det er jo helt forståelig at det er meget vanskelig for henne også at jeg har en slik innstilling. Selv om jeg i det seksuelle kan tilfredsstille henne. Hun vet jo at jeg i så måte utelukkes fra å kunne «være med» med hele mitt hjerte. Det er jo en vesentlig mangel når den ting skal få et lykkelig utfall.
For henne er det helt utenkelig at jeg for min del skulle kunne ha noen frihet i følelse og handlemåte i retning av min egen innstilling. Dette er jo også forståelig. At jeg likevel lider sterkt under dette forhold, er ikke til å benekte. Disse to av mine nærmeste, som vet alt om mitt forhold, kan jo likevel ikke hjelpe meg ut av denne stilling. I særdeleshet ikke når de ser slik på det som de gjør. De vil helst at det skal være gjemt og glemt.
Hvis noe slikt kommer på tale når det gjelder andre enn meg, har samtalen en undertone av motbydelighet og forakt. Det virker som pest for dem. Og de tar det nesten som en selvfølge at vi selv har meget skyld i vår tilstand. Vi burde se å bli kvitt den! (Ja, om vi bare kunne!!!)
Min sønn er jo så gammel nå at han påvirkes meget av omgangskretsen sin. Det er jo en sak vi kjenner godt betydningen av. Hva ville hans kamerater si om de visste at hans far var en «slik en». Jeg antar at han med nebb og klør må forsvare seg så ingen får noen mistanke heller.
Det er et bittert faktum at det aldri kan bli lykke og harmoni fullt ut i et ekteskap hvor den ene har en slik innstilling. Det som for meg er tyngst å bære, er at det nettopp er jeg som har bragt det triste inn i hjemmet. Alltid plager denne tanken meg: hadde jeg vært som andre, kunne vi vært lykkelige.
Man kan jo da spørre: hvorfor gifte seg når en kjenner sin innstilling og vet at den går i annen retning? Jeg mener å kunne si som sikkert at det er ting som bare kan bedømmes riktig av dem som har erfaringen. Et gammelt ord sier: hva er et samliv uten hjem og barn. Jeg vil driste meg til å spørre: er vi av vår legning pliktige til å avstå fra å ha hjem med alminnelige familieforhold?
Personlig vil jeg hverken tilråde eller fraråde ekteskap for personer av den legning, men det bør i ethvert tilfelle nøye overveies. Vi må regne med store savn i begge tilfelle.
Jeg takker så meget for de vennligsinnede brevene De har sendt meg, og ønsker til lykke med den nye boken.
De beste hilsener fra
Harald E.
Original manus
