4. februar 1958

Hr. Finn Grodal!

Kjære ukjente venn. Vi er jo fremmede for hverandre; men på en måte så kjent likevel, for jeg forstår at vi har så mye til felles. Jeg takker Dem for den gode boka De har skrevet. Jeg har lest den to ganger og enkelte avsnitt om og om igjen. Jeg skulle ha gitt mye til, om jeg kunne ha fått snakket personlig med Dem.

Men hvor tid jeg kommer til Oslo er ikke godt å vite. Jeg har tenkt mye på Dem og på å skrive til Dem. Jeg befinner meg i en vanskelig periode, og det er nok på grunn av mangel på forståelse og kjærlighet. Men jeg er selv innstilt på det gode og vil alle vel; men jeg kjenner ingen her rundt som har det som meg. Men en må jo bare være rolig. Å snakke med folk går jo aldri an. Men der er kanskje dem som forstår litt.

I fall det passer for Dem, kunne vi da brev-veksle litt? Jeg går ut fra at De er et meget godt menneske som jeg kan lite på. Hvis det kan være mellom oss, kunne jeg da skrive en del i neste brev? Jeg er 39 år gammel, og De er kanskje eldre? Jeg er hjemme her hos far og mor, og vi har et pent hjem. I kveld var jeg alene og ville derfor benytte anledningen til å skrive til Dem.

Jeg har alltid likt å skrive. Og ellers synger jeg og spiler både gitar og piano. Er interessert i all slags husarbeide. Baker og koker. Det passer for meg. Jeg er glad i dyrene, og vi har fine kyr.

Jeg har mange venner, og det er jo greitt. Men om mitt problem kan jeg ikke snakke. Føler det slik. Det er kun et par stykker, en kvinne og en mann, jeg har sagt litt til; men der ble ikke hjelp å få, eller forståelse; men de er snille og sier ingen ting. Jeg vet ikke hvordan De føler det; men for meg hadde det sikkert vært best at livet hadde vært det motsatte av hva det er.

Meningen er: at jeg hadde vært kvinne i stedet for mann. (F.G.s anm.)

I mitt liv har jeg hatt en gjerning her. Det er så mange mennesker som har lettet sitt hjerte for meg, fordi de har hatt tiltro til meg og funnet hjelp. Dette har vært meg til stor styrke på veien, og det som blir sagt, kommer aldri ut av min munn. Jeg har fått sett at her er mange ting i denne verden. Sorg, lidelse og mye misforståelse, som er opphav til så mange vanskeligheter. Skjønner ikke at det skal være så mye slikt blant gifte folk.

Nu håper jeg å høre fra Dem, og er takknemlig for det. Lev riktig godt!

Med vennlig hilsen

Tore N.

Finn Grodal kommenterer:

Likesom de to foregående brevskriverne, er Tore N. en troende kristen — men gjør, som de, et unntak fra de kristne kirkesamfunns lære når det gjelder spørsmålet om homoseksuell aktivitet, idet han mener at slik aktivitet ikke kan være Gud imot når den er uttrykk for dype gjensidige følelser og foregår innen rammen av et varig monogamt kjærlighetsforhold (jfr. også Mogens D.)

I et brev skrevet i mars 1959 – altså et år etter det ovenstående – sier han blant annet: «Ærlig talt så er jeg noe trett for tiden. Men mye kommer bare av at jeg ikke har noen å være god mot. Skal alltid undertrykke dette ømme, gode og kjærlige. Jeg lider iblant så umenneskelig. Og så tenk på alle dem som har noen de kan være gode mot, og så ikke er det!»